Skam

Jeg skrev et innlegg om PTSD – lite visste de hvor mye jeg faktisk sleit, for en liten stund siden. Det var første gang jeg «gikk ut» med at jeg sliter med posttraumatisk stresslidelse. Mange så det nok ikke komme, andre fikk en «ahhh gir mening»-følelse og andre visste, men ble glad for åpenheten. Enkelte har kanskje følt at de burde ha skjønt noe, sett noe eller gjort noe, men jeg har vært ekstremt god på å skjule hvordan jeg har hatt det. Mye på grunn av skam.

Etter jeg ble sykemeldt for tre år siden og var hjemme hver dag, har det vært ekstra vanskelig å «skjule» at jeg sliter. Angsten for å møte på noen tilfeldig på butikken som uten anelse bare skulle spørre hva jeg driver med om dagen, og jeg rett og slett ikke har noe godt svar. Dette er et scenario jeg ofte har gått igjennom med meg selv. «Hvor har du vært? Har du fått ny jobb? Jeg har ikke sett deg i barnehagen på veldig lenge» Hvis jeg svarte at jeg er sykemeldt, var jeg livredd for om noen skulle om hvorfor. «Jo nei du skjønner atte…. ehm… jeg har vondt i ryggen!» Jeg skammet meg.

Som ungdom skammet jeg meg like mye, men var flinkere til å skjule det. Da var det veldig lett å ta «tøff i trynet»-rollen. At jeg ikke hadde rom for læring, lekser eller annet, var det jo ingen som visste. Den jeg var på ungdomsskolen var den jenta som ga faen, var frekk og ikke minst ga totalt blaffen i skolen. Jeg skammet meg. Ingen skulle se hvor svak og skadet jeg var. Hvor mye smerte og indre uro jeg hadde som forstyrret tankene mine hver gang jeg åpnet en bok. Og ingen skulle ihvertfall tro at jeg var dum! Det var bedre å være et problembarn.

Barndommen var også preget. Jeg husker skammen over å ha med venner hjem. Komme tilbake etter sommerferien, og alle hadde hatt noen helt fantastiske uker, men jeg hadde ingenting spesielt å fortelle. Ting var ikke som det skulle rundt meg, og jeg skammet meg. Det var min normalitet, men samtidig skjønte jeg det ikke var helt normalt.

Jeg husker veldig godt foreldrene til en veldig god venninne av meg sa en våres «næmmen har Vea stått opp fra hiet sitt?». Helt ærlig tror jeg ikke de ante at jeg da hadde komme ut av en lang og dyp depresjon, og endelig klarte komme meg ut igjen. For jeg skammet meg. Ikke en gang mine nærmeste venninner fikk innsikt i hvordan jeg hadde det. For jeg var redd de da ikke ville være venn med meg lenger. Fordi jeg var unormal og svak.

Til den dag i dag tar jeg meg i å skamme meg. Skamme meg over at jeg ikke har fullført en utdannelse, skamme meg for at jeg ikke er i jobb og mottar ytelse fra NAV, skammer meg for at livet knakk meg, skammer meg over angsten.

Katta er ute av sekken. Jeg har brukt stemmen min igjennom bloggen, til å si høyt at jeg har hatt en vanskelig oppvekst og sliter med den enda. På grunn av så positiv tilbakemelding som jeg har fått fra dere forsvinner skammen litt og litt. Det er så mange der ute som enten sliter selv, har hatt problemer tidligere eller kjenner noen som sliter psykisk. Så og si alle kan kjenne seg litt igjen i angst. Så hvorfor all denne skammen?

/Veronika