Det har allerede gått 1 år, og jeg sørger fortsatt over turen. Jeg var megamotivert og hadde skyhøye forventninger. Noe av det som plager meg allermest er at jeg skuffet alle som bidro oss med penger. Selvom det ikke var jeg selv som ble dårlig, men kjenner på det fordet.
Første jeg leste på internett da jeg våknet dagen turen skulle starte var at en god venn gjennom mange år hadde død. Ikke verdens beste start på et eventyr, men jeg skulle gå for han.
Maria ble dårlig og sleit med å gå oppover, som resulterte i at hun hadde ikke sjans til å klare følge de planlagte dagsetappene. Det ble selvsagt psykisk veldig vanskelig for meg, men jeg visste jo hun ikke kunne noe for det.
Det føltes ikke riktig å fortsette alene. Jeg håpet vi skulle kunne gå ut igjen etter en liten stund. Plutselig har det gått 1 år.
Det er dager jeg våkner i angst for jeg er redd for hva dere tenker om meg nå. Etter alt dere bidro med til turen. Jeg føler jeg har skuffet dere alle, selvom jeg egentlig ikke fikk gjort noe med det.
Håper dere kan tilgi meg.
Neste sommer planlegger jeg en mini ekspedisjon for meg selv. Jeg skal ikke gå så langt, men jeg skal bo på ei koie i Finnemarka alene med to hunder. Det er hverken mobildekning eller innlagt vann. Primitive forhold i nydelig natur. Jeg har planer om å gå på overnattingsturer med koia som utgangspunkt. Utforske Finnemarka, som jeg er så glad i.
Å leve primitivt på en liten koie i skogen har vært en drøm i mange år. Kjenne på ensomheten, men trives med det.
Er det noe dere kunne vært interessert i å lese om her på bloggen? Jeg må gå et stykke for å kunne blogge, men er verdt det om jeg kan gi noe tilbake til dere.
Det er ihvertfall noe. Til jeg en dag setter mine føtter på Dovrefjell med et stort smil.
/Veronika
Bipolar Ekspedisjonen 