Tabu

Psykisk helse blir snakka om i større grad for kvar dag som går. Dette er eit stort skritt i rett retning, men her er fortsatt lang vei å gå.

Mange meinar godt, og mange snakkar høgt om kordan dei støttar folk som slit med psyken. Men det er vanskelig å huske dei fine orda som blei skrevet i eit støttande innlegg på facebook ein dag, når mann blir møtt med ukomfortable og litt sjokkerte ansikt, om du faktisk SER sjukt ut og. Eller snakkar direkte og opent om mentaliteten vår.

Ikkje alle taklar det like bra når folk svarar ærlig når dei blir spurt kordan dei har det.

Ingen av oss har det bra heile tida. Nokon av oss har det bra veldig sjeldent. Begge deler må vere lov å seie høgt. Uten å bli dømd.

Om du har hus, bil, ungar, ein fantastisk partner, tre gullhøns og ein elefant. Er det fortsatt lov å innrømme at du har ein dårlig dag. Du treng ikkje ein grunn. Kanskje i dag berre er teit. Sånn blir det av og til. Nokon har ingenting, og har berre gode dagar. Nokon har alt, og har berre dårlige dagar. Begge deler er akseptabelt, og det er (burde vere) greit å føle det slik og å snakke om det.

Eg (Maria), har vert open om mi helse i fleire år, og har blitt ganske immun mot folk sine meiningar no. Eg veit at det er greit at eg ikkje har det bra, og eg veit eg kan seie i frå til alle mine nærmaste om eg ein dag føler eg ikkje kan gjere ting. Eg kan avlyse planar på 1 sekund advarsel, uten å føle meg som ein dårlig venn. Fordi eg veit mine fine folk forstår. Eg er heldig som har komt til det punktet, og som har so fine folk rundt med at eg får den tryggheita.

Veronika har nettopp fortalt opent om sine problem for fyrste gong. Dette er skummelt, og kan ta tid til å venne seg til. Men vi begge føler vi ville skrive litt om dette. Å snakke høgt om problema sine.

Vi vil rope høgt om våre problem, so kanskje nokon andre tørr å kviskre om sine til nokon.

Det er utrulig viktig at folk som slit veit at det er greit å slite, det er greit å snakke om det, å det er greit å ville ha sympati. Om alle kan prøve å vere opne for andre sine problem. Om vi prøvar å ikkje lage ei grimase når nokon seier dei har ei mental diagnose, eller gispe i sjokk over at nokon har vert innlagt.

Å ha diagnose, å gå på medisin, å ikkje gå på medisin, å gå til psykiater, å vere innlagt, ingenting er noko å skamme seg over. Det er like naturlig som fysiske skader. Vi må forholde oss til våre begrensningar. Uten å skamme oss. Det er ikkje feil å søke hjelp om du brekk beinet. Det er ikkje feil å søke hjelp om du knekk sammen.

Ta litt ekstra tid av og til, gjer noko koselig for nokon du trur kanskje ikkje har det so bra for tida. Det treng ikkje vere masse, berre å vite at ein blir tenkt på hjelp. Send ei melding med fine ord, gi ein sjokolade, kva som helst.

Å få psykisk helse inn i skulesystemet er noko vi begge brenn for. Få ut kunnskapen om psyken i tidlig alder. So ferre barn føler dei er åleine gjennom oppveksten sin. Og fleire voksne veit at mentale diagnoser ikkje er «farlig», men noko som må takast hensyn til, som kva som helst slags fysiske sjukdommar.

Til deg som slit sjølv: Ikkje bry deg om det folk som ikkje forstår psykisk sjukdom seier til/om deg. Du kan klare alt du bestem deg for. Verken angst, PTSD, eller bipolaritet er ein stoppar. Du må berre finne ein litt annan vei til måla dine enn dei fleste tek.

Bilda i dag virkar kanskje litt tilfeldige. Men dei fortel ei historie, om ein av dagane då Maria valgte å ikkje la angst stoppe seg. Ein dag der ingen negative tankar fikk sette stoppar for livet, verken andre sine, eller egne!

Eg har bipolar diagnose, Veronika har PTSD, vi ER mennesker.

/Veronika og Maria

Hvit jul

Vi er opptatt av å sette fokus på psykisk helse, og derfor også forebyggende. I følge Folkehelseinstituttet er det estimert at 90.000 barn lever i et hjem med missbruk av alkohol i Norge. De antar også at det er dobbelt så mange barn som har foreldre med et risikabelt alkoholforbruk. Mange voksne som sliter med psykiske lidelser kommer fra et hjem med rusmisbruk og sliter med dette den dag i dag. Julen intet unntak, og kanskje enda verre.

Det er første søndag i advent. Mange gleder seg, men mange gruer seg til jul.

Jul er en viktig høytid for mange barn. De skal glede seg, å ikke grue seg til å oppleve foreldrene sine påvirket av alkohol. Signer den moralsk bindende kontrakten «Jeg lover å ikke drikke alkohol når jeg er sammen med barn i julehelgen 23-26. desember» HER!

Legg igjen en kommentar om du har signert!

/Maria og Veronika

Gul sløyfe, vet du kva det betyr?

Alle som fylg oss, både her og på andre sosiale medier, veit godt at hund er veldig viktig i liva våre. Vi vil skrive litt om hund i bånd og å hilse på fremmede hundar. Både for deg, ungane dine og hunden din.

Vi har begge studert hundens kroppsspråk i forskjellige grader. Det er vår plikt som hundeeigarar å passe på at våre dyr er trygge. Spesielt ute i den store skumle verden.

Om vår hund er i bånd og det kjem ein laus hund springande, må vi gjere vårt beste på å halden den lause hunden unda vår eigen. Ein hund i bånd går automatisk i forsvarmodus sidan dei er tvinga til å bli i området båndet rekk i og den andre hunden er laus, har den andre hunden overtaket. Dette har ingenting med kva størrelse hunden er, rase, eller om den er snild og grei ellers. Dette er ein urettferdig posisjon og sette hunden sin i ettersom det er fysisk umulig for hunden å trekke seg unda om det er ekkelt.

Dei aller fleste slepp hunden sin av bånd av og til, og det burde du absolutt fortsette med, men gjer det på ein oversiktelig plass. Der du veit du kan stoppe hunden din i god tid om det kjem mennesker eller dyr.

Der har komt ei ny trend der folk som av ein eller annan grunn har hund som ikkje skal hilse har ei gul sløyfe på båndet sitt. Dette kan bety løpetid, smittsom sjukdom, aggressiv, redd, arbeidshund og masse meir. Ein eller annan grunn er der for at denne hunden ikkje skal hilse på mennesker eller dyr. Og den sløyfa er det viktig og respektere.

 

 

Det er viktig å spørre før du hilsar eller før du let hunden din eller ungen din hilse på andre dyr. Å bryte denne regelen kan føre til skader, både på deg og dine, og at ein fin hund blir avliva fordi nokon gløymte å spørre om det var greit å klappe hunden.

Ein hund som bit er ikkje ein «aggressiv» hund. Ein hund som bit kan ha vært livredd og trudd du kom til å skade/drepe den. Den kan ha smerter i kroppen som du gjorde verre når du klappa på. Den kan være veldig skvetten og blitt skremt menst du tok på han, og dermed tru du er farlig. Der er uendelig mange grunnar til at hundar kan bite eller oppføre seg som folk tolkar «aggressivt». Men det er uhyre skjeldan dette er på grunn av at han er ein generelt sint hund.

TIPS TIL Å HILSE PÅ HUND

Når du skal hilse på ein hund du ikkje kjenner (etter å ha spurt eigar!):

• Sett deg ned på huk, med sida vendt mot hunden
• La hunden ta kontakt med deg
• Bruk rolig stemme og sakte bevegelsar
• Klapp gjerne på brystet og sida, ikkje over hunden og på haudet (då dette kan følast truande)
• Om hunden trekk seg unda, respekter dens grenser!
• Sjå etter stress signal som unødig pesing, flakkande blikk eller halen mellom beina

Missforståelsar drep monge fine hundar.

/Maria og Veronika

Vårt første møte med troll

Når man har opplevd mye vondt går man automatisk i forsvarsmodus for å overleve. Man unngår å sette seg selv i sårbare situasjoner. Noen tenker «det er jo egentlig lurt», men det kan gå så langt at man ikke tør å knytte seg til mennesker. Man kan unngå å få venner, i tilfelle de ikke er til å stole på og feks. unngå å prøve seg på kjærligheten, for man kan jo faktisk bli såret. Å vise følelser er dødsskummelt.

Bipolar Ekspedisjonen har plutselig blitt ganske synlig. Vi snakker høyt om noe som mange syns er veldig vanskelig. Det er en utfordring å blottlegge følelser og tanker man har på denne måten, men vi gjør det for å kunne inspirere, hjelpe andre og ikke minst hjelpe oss selv til en bedre hverdag. Bloggen handler også mye om selvutvikling. Vår vei til en nærmest mulig stabil hverdag i samarbeid med åpenhet og frilutsliv. Vi setter oss i en veldig sårbar situasjon, hvor vi åpner det mest private. På godt og vondt.

Dette gir utrolig mye gode tilbakemeldinger. Både på bloggen, Facebook, Instagram og Twitter. Vi har også mottatt en del hyggelig e-post… men det er alltids nettroll. Maria er ikke veldig påvirket av dette, og har kanskje vært borti «haters» mere enn Veronika.

Definisjon på troll hentet fra Wikipedia: Troll og praksisen trolling er et fenomen som forekommer i mange ulike former på Internett. Herring et al definerer praksisen som «å lokke andre inn i meningsløse og tidsløsende (off-topic) diskusjoner»^[1]. Et troll på nettet skriver innlegg egnet til å provosere folk og fremkalle en hissig diskusjon. Et troll mener ikke nødvendigvis hva han skriver; trollets primære formål med innleggene er ikke å argumentere for en påstand, men å få folk til å hisse seg opp og «bite på kroken».

Mitt første møte med nettroll til Bipolar Ekspedisjonen var vondt. Jeg visste det ville skje på et tidspunkt, men jeg var virkelig ikke forberedt. For meg ble det en veldig vanskelig natt, med mye angst og tårer. Jeg prøvde å forsvare meg og forklare, men skjønte fort det ikke nyttet. Det at noen er «ute etter meg» pirker borti og trigger. Det har vært utrolig vondt å kjenne disse gamle følelsene på dette nivået igjen.

Nettroll er overalt. Jeg vet ikke om de glemmer eller gir blaffen i at det sitter et menneske på andre siden av skjermen. Med ekte følelser. Man kommer ihvertfall ingen vei med å diskutere med de. Jeg har lært av mitt første møte med et nettroll. At de betyr egentlig ingenting opp mot alle som heier på og støtter oss. Jaggu overlevde jeg dette også! Dette var nok ikke siste gang vi opplever å møte et troll på internett. Kanskje vi møter noen skikkelig barske troll på Dovrefjell i mai også?

/Veronika og Maria

Haters gonna hate! – Yukon

Gjøa Platform i våre hjerter

OPPDATERING MANDAG 19:13

Vi har fått inn resultatet av bingoen på Gjøa Plattform! De hadde tidenes beste oppmøte til velferdsbingo denne lørdagen…. og de fikk inn hele 5800 kr! Disse pengene skal gå uavkortet til Bipolar Ekspedisjonen!

For en fantastisk gjeng. Vi er helt målløse! Tusen hjertelig takk. Vi gleder oss til å ha dere med på tur! 

---

 

Vi har våkna til fantastiske nyheiter ein Laurdags morgon

Folka frå Gjøa Oljeplatform har bestemt seg for å donere alle inntekter, uavkortet, frå kveldens Bingo til Bipolar Ekspedisjonen!

Her sit vi, heime i Svene og Finnskogen. Og laaangt uti Nordsjøen, finn desse herlige folka ut at dei vil støtte oss. Det er utrulig at rykter om prosjektet vårt har nådd so longt, og enda meir utrulig at so monge vil hjelpe.

Vi sett enrom pris på all støtta vi har fått, og er litt satt ut av kor snilde desse folka i Nordsjøen er, med to halv-galne jenter i skogen i innlandet. Vi skal gjere alt vi kan for å gjennomføre dette prosjektet so bra som mulig, og halde oss sterke på tunge dagar, til ære for alle som er «med oss»!

Tusen, tusen takk til Gjøa Platform, og alle folka involverte! Vi elskar dykk! ❤

Angst for å mislykkes

Det er faktisk 10 år siden jeg sluttet på skolen uten å fullføre noe som helst. På videregående sluttet jeg hele to ganger. Jeg har sett på venner og bekjente ta fagbrev, bachelor, mastergrad og mange fancy utdannelser. Selv aner jeg ikke hva de forskjellige gradene gir av arbeid i ettertid. For å si det rett ut har jeg følt meg dum og utenfor. Da mine gjevnaldrende begynte med videre utdannelse, kjempet jeg en krig innvendig for å overleve. Opp til jeg begynte i behandling ved DPS (distriktpsykriatrisk senter) hadde jeg ingen drømmer, ingen ambisjoner eller ønsker om fremtiden. Jeg bare var. Hva var vel vitsen i å slite med å bli noe, om man skulle dø snart uansett?

Nå har jeg kommet til et punkt i livet jeg ikke er «frisk nok» til å være i jobb, men ønsker en fremtid med utsikt for jobb og begynne jobbe mot dette. Jeg har starter jeg på deltidsstudie ved Nordisk Hundemassasjeskole, med ønske om å en dag bli autorisert hundemassør og fysio/rehabliteringsterapeut. Drømmen (det er rart og uvant å bruke det ordet) er å kunne kombinere det med friluftsliv og hundekjøring på deltid. Kanskje til og med gjøre noe for ungdom som har det vanskelig?

Etter første kursdag ved Nordisk Hundemassasjeskole lå jeg i fosterstilling og gråt. Det føltes helt håpløst at jeg noen gang skulle klare å få til dette. Alle andre var så flinke, syns jeg. Hvordan i hule helvete skal JEG klare å holde følge? Jeg som aldri har fullført noe som helst. Men så kom jeg meg igjennom dag to og så dag tre…og på dag tre spurte læreren oss på slutten av dagen «Hvem vet at de skal delta videre på kurset? Da noterer jeg dere med en gang». Ut av ingensteder hoppet armen min opp, jeg skulle da være med videre.

Annenhver dag har jeg angst for at jeg ikke skal få til dette. Livet. Å skuffe alle rundt meg som har troen på meg. Sløse med pengene jeg får i støtte fra NAV. Om jeg feiler denne gangen også… hva da? Skal jeg bare legge med ned og vente på å bli snødd bort? Angsten for å mislykkes er så vanvittig stor. Angst for å være for dum og svak.

Det er veldig slitsomt å ha en indre krig man må kjempe hver eneste dag. Det vipper mellom å gi opp seg selv helt, og det å kjempe videre og overleve. Heldigvis gjennom livet har den delen som kjemper videre vært litt større, og den vokser seg større for hver dag som går. Alt jeg ønsker meg er en så nærmest normal og stabil hverdag som mulig.

(Note to self: les dette høyt for deg selv i dårlige stunder)

Jeg, Veronika, en ressurssterk og smart jente, og skal klare det her på en eller annen måte. Vi alle har et forskjellig utgangspunkt i livet som påvirker feks. skolegang og arbeid. Med mitt utgangspunkt har ting tatt litt lengre tid. Nå tar jeg meg tid til å rydde opp, finne ut av ting og mestre livet så godt som mulig. Jeg gir ikke opp helt enda.

/Veronika

Supermåne eller ikke

Foto: Geoffrey Swaine/REX/Shutterstock /Scanpix

Det er ikke tilfeldig at vi var på tur på en mandag, men nettopp fordi det var supermåne. Fullmånen som betegnes som supermåne er når fullmånen (eller nymåne) er nærmest mulig jorda iløpet av månens elliptiske bane. I følge NASA må vi vente helt til 25. november 2034 før fullmånen kommer like nært jorda igjen! Ganske spennende. Supermåne er visst ikke ordet de smarte bruker, men det heter så mye som apsis-syzygy!

Høres spennende ut ikke sant? Sånn ble det ikke.

Da vi planlagte turen var det -20 grader ute og stjerneklar himmel. Lite visste vi at tidenes møkkavær akkurat skulle komme på mandagen vi skulle ut på tur. Plussgrader og REGN! Vi sto ved valget å avlyse hele turen, ligge på sofaen med snop og være veldig komfortable ELLER dra ut på tur i drittværet. Vi valgte å dra på tur.

At dette var en dårlig dag skjønte vi ganske tidlig. Det hele startet med at Veronika tok med feil kort på butikken som ligger 25 minutter unna, så vi måtte to turer inn til byen. Å komme seg ut før det ble mørkt var bare å glemme.

Vi hadde med oss to hunder på turer, men navnet som ble ropt mest var Sue. Sue er altså pulken til Veronika, oppkalt etter Sue Aikens i LBZ. «Kom igjen a, Sue», «Så flink Sue», «FAEN DA SUE», «Jaaaa bra, Sue» osv. Det var et ganske bedritent føre.

Bare 5 minutter ut i turen går ene foten til Maria igjennom snøen og ned i et vannhøl. Det resulterte i at hun ble klissblaut og tråkket over. Yay life! Det var så tåkete at vi så bare et par meter foran oss, men vi kom omsider frem til der vi skulle slå leir. Bål om vinteren er alltid like gøy å få i gang, og ENDA mere gøy vinter pluss øs pøs regnvær, så det tok litt tid. Maria måtte ha bålvakt siden hun var klissblaut inn til skinnet, mens Veronika løp rundt i tåka og samlet ved. «HVOR ER DU MARIA?», «Her borte!».

Å se månen var bare å drite i, det var så overskyet og tåkete. MEN VI DRO PÅ TUR! Vi hadde det ganske koselig da vi bare lå ved bålet og varmet oss, og ikke minst da vi krøyp inn i soveposene i lavvoen spiste Totenflak og godteri. Månen var sikkert fin den, bak alle skyene. Mye latter (og banning) ble det ihvertfall.

/Maria og Veronika

(PS: Bildene er bare kasta litt random rundt pga lite bilder fra tåkehelvete)

 

Medisinering

Medisinering innen mental helse er eit omstridt tema, eg (Maria) har både nekta å ta medisin og tatt medisin. So i dag tenkte eg å snakke litt om mine tankar og erfaringar rundt det.

Frå eg fekk diagnosa som bipolar, har eg fått tilbud og anbefalingar om å ta i mot medisinering. Eg var veldig redd for medisinar og nekta å ta i mot dette tilbudet. Eg var livredd for at eg skulle miste meg sjølv om eg blei medisinert. At eg skulle bli eit tomt skall av meg sjølv. Og vere for neddopa til å kunne seie eg ville slutte på medisinar sjølv. Derav bli fanga i eit skall av meg sjølv, for resten av livet. Og miste alt, alle følelsane mine, ikkje lenger kunne kjenne hat, kjærligheit, sinne, tristheit eller glede. At alt skulle vere vekke for alltid.

Legane sa det ikkje kom til å bli sånn, men eg var ikkje ein gong villig til å diskutere det.

Eg klarte meg i mange år heilt OK, uten medisinar. Synest eg sjølv. Heilt OK, betydde at det ikkje drap meg å leve som eg gjorde. Eg sov sjelden, men nok til å leve på. Eg spiste dårlig og lite, men nok til å halde meg oppegåande. Eg følte ALT. Veldig. Eg krangla, elska, hata og sørga. Og følte det var alt som var viktig. At eg kunne føle.

I 2015 datt verden min sammen. Eg hadde haldt det gåande på kanten lenge. For ustabil, fysisk og psykisk. Eit par små ting gikk feil vei for meg. Og alt raste ned. Eg spiste ikkje lenger nok til å halde meg oppegåande. Eg sov ikkje nok til å fungere. Og eg følte ingenting.

Eg var sengeliggande, lenge. Eg snakka kanskje eit par ord dagen, på ein god dag, eg smilte ikkje, log ikkje, hulka ikkje. Men no og då rant tårer stille ned på ansiktet mitt. Det var lammande angst for alt. Livet var berre angst. Alle menneske gav meg angst, tankar gav meg angst, syn gav meg angst.

Dette var ei dårlig tid. Forhåpentligvis den dårligaste tida eg skal ha i livet mitt.
Og denne tida førte til at eg blei innlag på Akutt Psykiatrisk avdeling i Ålesund. Dei gav meg ein pille. Og eg sov i 16 timar i strekk.

Sjølvmord er statistisk 30 gongar meir sannsynelig om du er Bipolar. Det blir sagt at 30% av bipolare prøvar å ta sjølvmord, og 20% er vellykka. Dette kan blir drastisk redusert ved hjelp av medisinering og behandling. Det er meldt spesielt positive resultat ved bruk av Lithium. Ta kontakt med legen din om du slit med dette, det kan redde livet ditt.

Eg sa meg enig i å starte medisinering der og då. Kva hadde eg å miste lenger. Dei starta meg på stemningsstabiliserande og antidepressive medisinar. Eg blei der ut veka, so blei eg sendt heim for å øke doser i fred og ro (med hjelp frå familie).

Sakte men sikkert blei eg meir og meir fungerande igjen. Etter eit par mnd stod eg opp og spiste. Ikkje masse, og eg låg fortsatt masse i senga. Men det var ein start.

Sidan då har eg gått opp og ned i doser og byttar medisinar. Monge gongar.

Legane har vert veldig flinke, eg har fått bytta medisin om eg følte meg uvel av noko som helst. Eg har fått konstant oppfølgning når eg øker eller minskar doser. Og eg har komt i land med medisinar som fungerar for meg. Eg har ein nesten normal kvardag. Eg klarer å stå opp, eg klarer å ta vare på dyra mine, og eg klarer til og med å ta deltids kurs for å bli hundetrenar.

Der er baksider med medisinering. Du kan føle deg dårlig i lange perioder menst medisinar blir tilpassa. Og du kan bli dårlig på andre måtar. Eg har fått eit par allergiar pga mine medisinar. MEN, hadde det ikkje vert for medisinering hadde eg ikkje levd i dag. Enten hadde eg sakte drept meg sjølv med ingen mat eller søvn, eller meir effektivt, med ein kniv. Det som er sikkert er at hadde eg ikkje fått medisinering når eg gjorde, hadde eg ikkje vert her lenger. Medisinar redda livet mitt.

Du kan for all del vere skeptisk til medisinering, men om du er so dårlig eller kjenner nokon som er at det står om liv, er det verdt eit forsøk.

Eg mista ingen følelsar av å starte på medisin. Eg fikk berre bedre evne til å takle dei.

/Maria

Alaska Husky

Vi tenkte ta for oss og fortelle litt om hundene som skal få være med på tur. Begge hundene som skal være med er av typen Alaska Husky/Alaskan Husky. Alaska huskyen er ikke en en godkjent rase, men er en såkalt hundetype, en blandingshund. PS: Dette er vår oppfatning av AH, og ingen fasit.

AH er en mellomstor hund av polartype. Navnet sier vel mye, men hundetypen stammer fra Alaska og nordlig Canada. Blandingen er ikke tilfeldig, men bevisst med tanke på å skape den perfekte trekkhunden. Opprinnelig krysning av inuitthunder, men den moderne AH er krysning av Sibirsk Husky, Fuglehund og Mynder (antagelig pointer, vorsteh og greyhound). I motsetning til andre «blandingshunder» er AH så og si…. ferdig blandet. Linjer og avl er veldig viktig, og stamtavler blir holdt.

Avl har fokus på arbeidslyst, fysikk og matlyst. Utseende er uviktig. Det finnes ingen rasestandar på AH, så de kommer i mange forskjellige typer. Vekt, pels, størrelse og former varierer veldig. Selv har jeg et par på 30 kg, og noen helt nede i underkant av 20 kg. Noen har bedre pels enn andre. Til og med fasongen på ørene varierer.

Det er ingen tvil om at AH er en brukshund og trives med hardt arbeid og trenger mye mosjon. De er selvsagt regjerende innen hundekjøring, men er også flotte kløv-, tur- og familiehunder.

Tenk deg…. Disse hundene kan trenes til å løpe 1600 km på under 10 døgn!

Marias bruk:

Marias har en avdanka trekkhund som heter Gaul. Han trivdes ikke med å være trekkhund lengre, og fikk da flytte inn hos Maria som turhund. Han er kullbror av Beauty og Trysil som bor hos Veronika! Som turhund lever han de glade dager med gjengen på Svene, med gåturer med kløv i fjell og skog. Sparkesykkel og spark er også en morsom aktivitet. Han bor inne, men er mye ute i hundegård sammen med Ovtcharkaen Sabè.

Veronikas bruk:

Veronikas AH bor ute hele året, og de trives svært dårlig med å bo inne. De læres opp til å «takle» det å være inne ved eventuelle skader og andre situasjoner da det er nødvendig.

Akkurat nå bor det syv AH i kennelen. Vi er godt i gang med høsttrening på barmark og gleder oss til sledesesongen, selvom det ikke er noen konkrete planer om løp denne sesongen. Spannet er i teorien et turspann, men kan hende det blir noen løp i fremtiden.

Barmarkstreningen foregår stort sett på skogsbilveier her i bygda. Vi starter sesongen med korte turer på ca 6 km, og øker ettersom formen blir bedre. Nå er vi godt i gang og har «sanket» en del mil. Målet er i å ha 3-4 treninger i uken denne høsten. Det har kommet litt snø, men ikke nok til å ta frem sleden enda… så vi får se når det dukker opp!

Ellers har vi slipp i løpegården vår, og enkeltturerer med kløv, overnattingsturer, kickbike, snørekjøring og annet moro.

Om du lurer på mere ang. AH eller vår erfaring, tips og råd. Send gjerne en e-post til bipolarekspedisjonen@outlook.com eller legg igjen en kommentar!

/Veronika og Maria

Skam

Jeg skrev et innlegg om PTSD – lite visste de hvor mye jeg faktisk sleit, for en liten stund siden. Det var første gang jeg «gikk ut» med at jeg sliter med posttraumatisk stresslidelse. Mange så det nok ikke komme, andre fikk en «ahhh gir mening»-følelse og andre visste, men ble glad for åpenheten. Enkelte har kanskje følt at de burde ha skjønt noe, sett noe eller gjort noe, men jeg har vært ekstremt god på å skjule hvordan jeg har hatt det. Mye på grunn av skam.

Etter jeg ble sykemeldt for tre år siden og var hjemme hver dag, har det vært ekstra vanskelig å «skjule» at jeg sliter. Angsten for å møte på noen tilfeldig på butikken som uten anelse bare skulle spørre hva jeg driver med om dagen, og jeg rett og slett ikke har noe godt svar. Dette er et scenario jeg ofte har gått igjennom med meg selv. «Hvor har du vært? Har du fått ny jobb? Jeg har ikke sett deg i barnehagen på veldig lenge» Hvis jeg svarte at jeg er sykemeldt, var jeg livredd for om noen skulle om hvorfor. «Jo nei du skjønner atte…. ehm… jeg har vondt i ryggen!» Jeg skammet meg.

Som ungdom skammet jeg meg like mye, men var flinkere til å skjule det. Da var det veldig lett å ta «tøff i trynet»-rollen. At jeg ikke hadde rom for læring, lekser eller annet, var det jo ingen som visste. Den jeg var på ungdomsskolen var den jenta som ga faen, var frekk og ikke minst ga totalt blaffen i skolen. Jeg skammet meg. Ingen skulle se hvor svak og skadet jeg var. Hvor mye smerte og indre uro jeg hadde som forstyrret tankene mine hver gang jeg åpnet en bok. Og ingen skulle ihvertfall tro at jeg var dum! Det var bedre å være et problembarn.

Barndommen var også preget. Jeg husker skammen over å ha med venner hjem. Komme tilbake etter sommerferien, og alle hadde hatt noen helt fantastiske uker, men jeg hadde ingenting spesielt å fortelle. Ting var ikke som det skulle rundt meg, og jeg skammet meg. Det var min normalitet, men samtidig skjønte jeg det ikke var helt normalt.

Jeg husker veldig godt foreldrene til en veldig god venninne av meg sa en våres «næmmen har Vea stått opp fra hiet sitt?». Helt ærlig tror jeg ikke de ante at jeg da hadde komme ut av en lang og dyp depresjon, og endelig klarte komme meg ut igjen. For jeg skammet meg. Ikke en gang mine nærmeste venninner fikk innsikt i hvordan jeg hadde det. For jeg var redd de da ikke ville være venn med meg lenger. Fordi jeg var unormal og svak.

Til den dag i dag tar jeg meg i å skamme meg. Skamme meg over at jeg ikke har fullført en utdannelse, skamme meg for at jeg ikke er i jobb og mottar ytelse fra NAV, skammer meg for at livet knakk meg, skammer meg over angsten.

Katta er ute av sekken. Jeg har brukt stemmen min igjennom bloggen, til å si høyt at jeg har hatt en vanskelig oppvekst og sliter med den enda. På grunn av så positiv tilbakemelding som jeg har fått fra dere forsvinner skammen litt og litt. Det er så mange der ute som enten sliter selv, har hatt problemer tidligere eller kjenner noen som sliter psykisk. Så og si alle kan kjenne seg litt igjen i angst. Så hvorfor all denne skammen?

/Veronika