Vårt første møte med troll

Når man har opplevd mye vondt går man automatisk i forsvarsmodus for å overleve. Man unngår å sette seg selv i sårbare situasjoner. Noen tenker «det er jo egentlig lurt», men det kan gå så langt at man ikke tør å knytte seg til mennesker. Man kan unngå å få venner, i tilfelle de ikke er til å stole på og feks. unngå å prøve seg på kjærligheten, for man kan jo faktisk bli såret. Å vise følelser er dødsskummelt.

Bipolar Ekspedisjonen har plutselig blitt ganske synlig. Vi snakker høyt om noe som mange syns er veldig vanskelig. Det er en utfordring å blottlegge følelser og tanker man har på denne måten, men vi gjør det for å kunne inspirere, hjelpe andre og ikke minst hjelpe oss selv til en bedre hverdag. Bloggen handler også mye om selvutvikling. Vår vei til en nærmest mulig stabil hverdag i samarbeid med åpenhet og frilutsliv. Vi setter oss i en veldig sårbar situasjon, hvor vi åpner det mest private. På godt og vondt.

Dette gir utrolig mye gode tilbakemeldinger. Både på bloggen, Facebook, Instagram og Twitter. Vi har også mottatt en del hyggelig e-post… men det er alltids nettroll. Maria er ikke veldig påvirket av dette, og har kanskje vært borti «haters» mere enn Veronika.

Definisjon på troll hentet fra Wikipedia: Troll og praksisen trolling er et fenomen som forekommer i mange ulike former på Internett. Herring et al definerer praksisen som «å lokke andre inn i meningsløse og tidsløsende (off-topic) diskusjoner»^[1]. Et troll på nettet skriver innlegg egnet til å provosere folk og fremkalle en hissig diskusjon. Et troll mener ikke nødvendigvis hva han skriver; trollets primære formål med innleggene er ikke å argumentere for en påstand, men å få folk til å hisse seg opp og «bite på kroken».

Mitt første møte med nettroll til Bipolar Ekspedisjonen var vondt. Jeg visste det ville skje på et tidspunkt, men jeg var virkelig ikke forberedt. For meg ble det en veldig vanskelig natt, med mye angst og tårer. Jeg prøvde å forsvare meg og forklare, men skjønte fort det ikke nyttet. Det at noen er «ute etter meg» pirker borti og trigger. Det har vært utrolig vondt å kjenne disse gamle følelsene på dette nivået igjen.

Nettroll er overalt. Jeg vet ikke om de glemmer eller gir blaffen i at det sitter et menneske på andre siden av skjermen. Med ekte følelser. Man kommer ihvertfall ingen vei med å diskutere med de. Jeg har lært av mitt første møte med et nettroll. At de betyr egentlig ingenting opp mot alle som heier på og støtter oss. Jaggu overlevde jeg dette også! Dette var nok ikke siste gang vi opplever å møte et troll på internett. Kanskje vi møter noen skikkelig barske troll på Dovrefjell i mai også?

/Veronika og Maria

Haters gonna hate! – Yukon

Angst for å mislykkes

Det er faktisk 10 år siden jeg sluttet på skolen uten å fullføre noe som helst. På videregående sluttet jeg hele to ganger. Jeg har sett på venner og bekjente ta fagbrev, bachelor, mastergrad og mange fancy utdannelser. Selv aner jeg ikke hva de forskjellige gradene gir av arbeid i ettertid. For å si det rett ut har jeg følt meg dum og utenfor. Da mine gjevnaldrende begynte med videre utdannelse, kjempet jeg en krig innvendig for å overleve. Opp til jeg begynte i behandling ved DPS (distriktpsykriatrisk senter) hadde jeg ingen drømmer, ingen ambisjoner eller ønsker om fremtiden. Jeg bare var. Hva var vel vitsen i å slite med å bli noe, om man skulle dø snart uansett?

Nå har jeg kommet til et punkt i livet jeg ikke er «frisk nok» til å være i jobb, men ønsker en fremtid med utsikt for jobb og begynne jobbe mot dette. Jeg har starter jeg på deltidsstudie ved Nordisk Hundemassasjeskole, med ønske om å en dag bli autorisert hundemassør og fysio/rehabliteringsterapeut. Drømmen (det er rart og uvant å bruke det ordet) er å kunne kombinere det med friluftsliv og hundekjøring på deltid. Kanskje til og med gjøre noe for ungdom som har det vanskelig?

Etter første kursdag ved Nordisk Hundemassasjeskole lå jeg i fosterstilling og gråt. Det føltes helt håpløst at jeg noen gang skulle klare å få til dette. Alle andre var så flinke, syns jeg. Hvordan i hule helvete skal JEG klare å holde følge? Jeg som aldri har fullført noe som helst. Men så kom jeg meg igjennom dag to og så dag tre…og på dag tre spurte læreren oss på slutten av dagen «Hvem vet at de skal delta videre på kurset? Da noterer jeg dere med en gang». Ut av ingensteder hoppet armen min opp, jeg skulle da være med videre.

Annenhver dag har jeg angst for at jeg ikke skal få til dette. Livet. Å skuffe alle rundt meg som har troen på meg. Sløse med pengene jeg får i støtte fra NAV. Om jeg feiler denne gangen også… hva da? Skal jeg bare legge med ned og vente på å bli snødd bort? Angsten for å mislykkes er så vanvittig stor. Angst for å være for dum og svak.

Det er veldig slitsomt å ha en indre krig man må kjempe hver eneste dag. Det vipper mellom å gi opp seg selv helt, og det å kjempe videre og overleve. Heldigvis gjennom livet har den delen som kjemper videre vært litt større, og den vokser seg større for hver dag som går. Alt jeg ønsker meg er en så nærmest normal og stabil hverdag som mulig.

(Note to self: les dette høyt for deg selv i dårlige stunder)

Jeg, Veronika, en ressurssterk og smart jente, og skal klare det her på en eller annen måte. Vi alle har et forskjellig utgangspunkt i livet som påvirker feks. skolegang og arbeid. Med mitt utgangspunkt har ting tatt litt lengre tid. Nå tar jeg meg tid til å rydde opp, finne ut av ting og mestre livet så godt som mulig. Jeg gir ikke opp helt enda.

/Veronika