Suicidal

I dag ville vi snakke litt om det å vere suicidal. Det virkar som monge har missforstått kva det er å vere suicidal.

Å vere suicidal er ikkje det at du ligg i senga di, ser på bilder av dine nærmaste, og tenker «eh, dei klarer seg fint utan meg og», for so å ta ditt eige liv.

Å vere suicidal er å ikkje orke å eksistere lenger. Suicidal er ein egoistisk sinnstilstand. Livet er so jævlig at du ikkje kan tenke. Ikkje kan sjå anna enn mørke. Ikkje kan føle noko anna enn smerte, og tomheit.

Sjå for deg at du er låst inne i eit mørkt rom, du sit på eit kaldt og vått golv, naken, sårbar, der er ingenting. Ingenting anna enn mørke, og ei dyster tristheit hengange i lufta. Ein endeløs sorg, det svir i brystet kvar gong du pustar. Du vil berre grine, hyle, og forsvinne.

Sånn har vi det, ofte i dagar, veker, månder sammehengande.

Greit nok vi sitt ikkje fysisk i dette rommet, men sinnet vårt gjer.

Dette er alt som finst, i bakgrunnen av dette kan vi vagt høyre stemmene til dei rundt oss. Alt vi ser, er gjennom eit slør, eit slør som gjer alt litt mørkare, og fargane mindre klare. Slit med å halde fokus, slit med å halde samtaler, slit med å leve.

Lyden er dempa. Synet er svagt. Følelsar numme. Alt det «virkelige» som skjer rundt oss, følest som du ser på ein film. Ein film du egentlig ikkje har lyst å sjå. Du ligg i det mørke og kalde rommet ditt, menst ein film av lykkelige mennesker blir spelt for deg.

Det er sånn det følest.

Nokon av oss klarer ikkje denne kampen, den er slitsom, og lang, nokon gongar kjem den aldri heilt til å forsvinne.
Men vi prøvar. Vi prøvar vårt beste. For deg. For familien vår, for kjærestar, for vennar. Vi kjempar for dokke. Ikkje sei vi må ta oss sammen og tenke positivt. Vi prøvar so hardt vi kan.

Kvil i fred, til alle som har tapt denne kampen.

Kjemp vidare, til alle som fortsatt slit.

♥

/Maria & Veronika

Marias tur

Veronika har for det meste vert sjef for å blogge på tur, men eg tenkte eg skulle skrive litt om min opplevelse av turen til no, og kvifor eg valgte å bryte etter berre 5 dagar.

Fyrste delen av turen gikk fint, men pluttselig på dag 3, klarte eg nesten ikkje å puste so fort vi bevegde oss oppover(altså i høgdemeter). Vi blei begge bekymra, då eg tydelig sleit med å få i meg nok oksygen so fort det var det minste vertikal sti.

Det blei tungt å puste berre etter eit par steg, eg pusha på og gikk vidare ei stund. Men måtte ofte stoppe for å roe ned kvalmen og svimmelheita som kom av å gå oppover. Dette førte til at ting gikk sakte framover, og eg følte meg ganske ubrukelig.

Eg var fyrst bekymra for at det var Lithium forgiftning, då eg tek Lithium medisinar kvar dag og veit det er ein risiko ved høg aktivitet og lavt veskeinntak.

Når vi såg utover dagen at det var begrensa til berre oppoverbakkar. Og at det var konstant og jevnt heile bakkane. Innsåg vi at det må vere noko anna. Vi valgte å sjå om det gikk over med kvile og «god» mat. Men det blei ikkje bedre over dagane som følgte.

Når vi kom til Hakadal, og eg såg over neste steg i planen vår. Då innsåg eg at eg ikkje kom til å klare det. Neste skulle bli rundt 250m stigning i løpet av ei kort tid. Og eg trur rett og slett eg hadde måtta blitt henta ned halveis oppe med helikopter. Det følest surt og trist å måtte bryte her. Men sånn blei no det. Eg skal til legen å få tatt testar. So håper eg at dei finn ut det er noko dei kan fikse med medisinar. For å ta meds er eg god på! Ikkje puste derimot er ikkje min ting.

Vi vil fortsette so fort vi veit det er trygt. Og eg(og Nika) vil gjere alt vi kan for å fullføre Rondanestien i løpet av året. Dog muligens i fleire mindre etapper.

Eg har ellers hatt ein fin tur, med herlig selskap! Det var trist at Gaul ikkje ville gå med oss, men det var tydelig meir stress enn gøy for han. Veronika, Yukon og eg har kosa oss masse! Vi har sunge, dansa, ledd, og tryna i lag.

/Maria

Når angsten blir realitet.

Dei fleste rundt oss veit det nok, men Maria sin hund Gaul, blei truffe av ein bil i 80kmt på Mandag som var. Sterk som han er, overlevde han, og viser ingen tegn for varige fysiske, eller psykiske skader.

Han satt igjen med kraftig hjernerystelse, skada brusk i bihulene, eit djupt kutt i panna, skade på auge, og nokon små skrubbsår her og der.

At han overlevde er noko vi alle er utrulig glad for, men og sjokkert overt. At han slapp unda med so «små» skader, er nesten ikkje til å tru.

Vi var ute i skogen, med alle hundane, og lot dei springe rundt, leike, og drive godbitsøk. Alle var glade, og eg sukka lykkelig, og sa «det er so uendelig godt å sjå dei alle få springe og leike i skogen». Når det var på tide å gå i bilen for å kjøre heim, sendte eg dyra ut for å springe ei siste runde rundt på området, det var mørkt, men dei haldt seg alltid innanfor lengda haudelykta rakk. So vi haldt auge med dei. Vi ropte dei inn for å samle dei, Sabè kom fort, Wicket var rett bortanfor, men Gaul snudde ikkje.
Vi prøvde å halde positiv stemning, og lokke fint, og kasta ut eit godbitsøk nær oss, men det virka ikkje som han høyrte oss. Han forsvant ut av synet vårt. Vi var eit stykke frå vei, so vi vandra rundt i skogen og lokka ei stund, i håp om at han berre ville springe litt til.
Vi veit ikkje kvifor han pluttselig ikkje høyrte på oss. Etter ei stund gav vi opp og prøvde finne spor av han, som vi fort såg hadde gått i full fort mot hovedveien.

Det gikk relativt fort å finne han då, ettersom han sprang langs veien. Eg hoppa ut, og fikk halvveis fokusert oppmerksomheita hans på meg, men han var tydelig stressa. I mi vurdering hadde noko skremt han, som gjorde at han sprang avgårde. For han var ikkje lykkelig ute på tur vertfall.

Etter litt fikk eg roa han sopass at han jogga sakte rundt der eg satt i grøfta, Jørgen stod med bilen langs veien, og det gjorde at bilar kjørte sakte og forsiktig rundt. So eg lokka, med godbitar, finaste stemma eg klarte å lage, og dempande signal for å få han rolig nok til at eg fikk tak i han. Det tok eit par minutt, men eg klarte å få han nesten inn til meg, so skvatt han av bilen, so Jørgen bestemte seg for å kjøre vekk, so ikkje Gaul skulle føle bilen var påtrengande. Her trur eg problemet skjedde. Bilane såg Jørgen kjøre vekk, og gikk nok ut i frå at eg hadde fått tak i Gaul. Eg satt vell 2 meter unda veien, og prøvde å halde Gaul ut mot grøfta. Men i det ein bil kjørte forbi, jogga Gaul ei ny runde rundt meg, akuratt for longt vekke til at eg kunne nå tak i han, og mot veien.

Heldigvis sprang ikkje han lenger, han hadde begyndt å roe seg, so han gikk relativt sakte ut i veien. Frontlykta traff han rett i skallen. I høg fart.

Eg huskar lukta, av blod, metall, asfalt, snøv, avføring. Lyden når han traff. Og lyden av Gaul sine skrik. Eg blir kvalm berre av å skrive det no.

Aller helst ville eg berre legge meg ned, der og då, og grine. Eg ville ikkje sjå på Gaul, eg ville ikkje snakke med mannen i bilen, eg ville ikkje ta han  med til vetrinær, eg ville ikkje reise heim uten han…

Gaul rulla rundt i grøfta, eg gikk bort, og tenkte No bit han meg, men faen heller. Eg tok tak i han, og haldt han i ro. Eg snakka fint til han, prøvde å hørest beroligande ut, men eg fikk sovidt puste.

So stod vi der, eg satt og klappa han, han grein. Det rant blod frå auge hans, nese og panna. Det var masse blod. Men han satt oppe i vertfall, eg tenkte det må være bra. Det føltest som vi satt der i 20minutt før Jørgen kom med bilen, i ettertid innser eg at det var nok sekund.

Mannen som kjørte på han var relativt ødelagt sjølv. Han kom bort for å snakke, eg klarte ikkje snakke. Eg gav tlf nr mitt til mannen, og sa om og om igjen til Jørgen, Få Gaul i bilen, få Gaul i bilen. Eg trudde han kom til å dø lenge før vi kom fram til vetrinæren.

Vi fikk han med oss heim ❤

Gaul hadde veldig vondt, men virka normal mentalt, so normal han kan vere etter å ha blitt påkjørt. Og ingen problem med motorikken. Eit par sting, godt rensa sår, og brusk, hjernescan, og undersøkelse av so og sei alt. Han fikk sterke smertestillande, og beskjed om å kvile, og komme igjen dagen etter for ny vurdering. Han sov, og låg for det meste heilt stille det fyrste døgnet. Dei sa det såg veldig positivt ut på ny vurdering, og vi fikk med oss antibiotika og meir smertestillande. Fred. Ro. Smerte. Det var dei neste par dagane.

På dag fire begyndte vi å sjå tegn på bedring. Han var meir oppmerksom, litt nyskjerrig på kva vi dreiv med, men fortsatt mest opptatt med å sove. Vi kjem til å bruke litt tid på å få han til å føle seg heilt heime igjen. For at vi har tvinga han til stelling av sår, har han ikkje sett pris på. Men i han har endelig søkt kontakt med oss igjen. Ikkje ofte, og ikkje masse. Men litt, og litt, er faktisk masse no ❤

Gaul blir nok bra igjen før vi veit ordet av det. Han er sterk. Og ufattelig fin, både inni og utanpå. ❤

So er det den menneskelige delen av kaoset. Eg. Eg har angst, det veit dei fleste. Det ikkje alle veit er at eg har generel angst, eg har litt angst for nesten alt i heile verden. Ein kan vell kalle meg ganske paranoid. Eg har og store angst problem til tider, men i kvardagen er det litt livredd for at alt som kan gå gale, skal gå gale. Alltid. Eg trur vi skal kræsje kvar gong vi sett oss i bilen. Eg trur forloveden min er dø kvar gong han er vekke. Om han er vekke når det er avtalt og, ting kan no skje. Dyra mine kjem til å drepe kvarandre for ein eller anna magisk grunn om eg ikkje ser på dei. Alle fly eg går på kjem til å styrte. Alle middager eg lagar kjem til å vere eit eller anna sjukt gale med ein ingrediens so folk dør.

Dette er ofte min kvardag. Til vanelig, er dette berre ei lita stemme bakerst i hjerna, som seier heilt lavt av og til at sånt kjem til å skje. Andre dagar er det nokon som ropar om og om igjen, NO DØR DU NO DØR DU NO DØR DU.
Eg har utvikla ein måte å takle det på, å det er å vere komfortabel med at eg kan faktisk dø, men det er greit. Er det mi tid, so er det mi tid.

Problemet et at eg ikkje er der med familie, vennar, og dyra mine. Ikkje litt ein gong. Kvar dag sidan ulykka har Sobril vert min beste venn. Eg kan sitte å sjå ein film, og pluttselig høyrer eg den lisje surklelyden i pusten til Gaul, og eg blir kvalm, og får skjelvningar, og opplever det heile igjen. Eg slit med å vere tilstede, fordi eg vil ikkje, eg vil tilbake til før det skjedde.

Men det kan ikkje eg. Eg må hjelpe Gaul igjennom dette. Vi skal få til. Han skal bli heilt bra igjen, og han skal bli modig og nyskjerrig igjen. Og eg skal slutte å ville grine kvar gong eg ser på han.

Alle tinga eg kunne gjort, eg kunne hoppa mot bilen, eg kunne kasta meg etter Gaul, eg skulle aldri ha sluppe han i skogen, eg svikta han. Eg er den som skal halde dyra mine trygge. Trygge og glade. Eg fikk ikkje det til. Det er noko eg må lære meg og takle. Og eg får jobbe enda hardare får å passe på dei framover.

Ditte skal vi klare Gaul. Du blir frisk igjen. Eg blir frisk igjen. Vi er dei sterkaste i heile verden. Og vi skal lett fullføre turen vår i Mai. Eg og du

/Maria

O jul med din glede

Det er ikke ukjent at julen er noe mange gleder seg til, men også ufattelig mange gruer seg. Noen føler seg ekstra ensomme i julen, ikke alle har noen å feire jul med. Noen ønsker ikke å feire jul i det hele tatt, på grunn av kjøpepress eller for at julen en en religiøs høytid.

Vi har også ulik opplevelse av julen. Maria har kommet en del lengre med følelsene rundt jul og er på et bedre sted nå enn før. Mens Maria sitter og lager små teite snømenn og julegaver allerede i oktober, begynner Veronika å grue seg. Ikke fordi at julen er fæl og slem, men fordi det vekker mange tanker, følelser og minner, som ikke akkurat assosieres med å kose seg.

Maria har tatt tilbake julen, og Veronika jobber med saken.  Veronika bytter på mellom å danse rundt etter julemusikk og bake pepperkaker, og det å ligge med lammende angst og ønsker at hele julen bare skal være over.

Mange sier bare «jula er jævlig uansett, ikke noe å gjive etter», men vi ønsker ikke at julen skal være jævlig. Vi liker tanken på at en tid i året pynter man, drar inn ei gammal gran, spiser seg tjukk(ere) og generelt har det fint med de nærmeste.

Familie og hygge med venner er et stikkord som går igjen når det kommer til jul. Man blir kanskje mere bevisst på de man har mistet, eller føler mere på ensomheten, kanskje man ikke blir invitert til noe i julen. Selvom det er mye glede rundt jul, er det ingen tvil om at det er mye smerte for mange.

Du føler deg kanskje alene i det å ikke ha det bra i julen og andre høytider. Fordi alle er så forbanna jolly og feirer høylytt med flotte gaver, store familier og selskap i diverse sosiale medier. Men du er ikke alene. Det er veldig mange som har det akkurat som deg, selvom det kanskje virker uvirkelig. Og det er ingen skam. Om du så hater julen, eller om du hater at julen er sånn som den er akkurat nå, eller om du hater hvordan den en gang var. Vi i Bipolar Ekspedisjonen har begge følt på de samme følelsene, og jobber fortsatt med det å få en fin jul nå og i fremtiden.

---

Julen er høytid for mange som sliter med psykiske problemer, og krisetelefonene opplever mye mere pågang, men heldigvis er de der. Det er ingen skam å trenge noen som lytter.

Hjelpetelefonen til Mental Helse 116 123 er gratis å ringe, og for de som syns det er så vanskelig å snakke på telefonen (oss selv inkludert) finnes Si det med ord, hvor man skal få svar innen 48 timer.

---

Akkurat nå tar vi oss en liten «julepause» fra Bipolar Ekspedisjonen her på bloggen, så det blir ikke like hyppig med innlegg i julen, men man vet aldri hva som dukker opp!

Vi ønsker dere alle en fredelig jul!

/Maria og Veronika

Sosial angst

I en verden full av mennesker er det utrolig slitsomt å være redd for å komme i møte med andre. Det å måtte dra på butikken, bare for å handle livsnødvendig ting som mat kan være en kamp. Besøke sin egen fastlege med helseplager. Eller «bare» det å ta bussen.

Jeg har flere gode venner jeg aldri har møtt, pga jeg rett og slett opp til nå ikke har taklet det å være i samme rom som noen over lengre tid. Jeg har mistet venner pga det, og ikke minst fått venner som er i samme situasjon.

For noen er det helt uforståelig hvor slitsomt det å bare «ta en kaffe» kan være.

Kaffe? Det betyr først at jeg må ta bussen til byen, som betyr jeg må snakke til bussjaføren. Så må jeg gå av bussen og meterne til kafeen, for så å gå inn i et rom med mange fremmede mennesker. Hva om de ser på meg? Jeg har aldri vært der før og aner ikke hva de har på menyen. Jeg må google og se om de har meny på nettet. Okey, jeg skal ha en vanlig svart kaffe. Enkelt. Så må vi prate sammen, hva skal jeg prate om? Håper jeg ikke driter meg ut og sier noe dumt. Kjedelig å miste den ene som faktisk har lyst til å være med meg. Det skjer på et tidspunkt uansett. Nei, dette går ikke. Sender SMS: Unnskyld, men jeg føler meg ikke helt i form. Kan vi ta det igjen?

Sosial fobi eller sosial angstlidelse er EKSTREMT slitsomt og det gjør verden veldig skummel og samtidig liten. Man kan for eksempel oppleve angst for sosiale settinger i lang tid før eller etter, angst for å bli dømt, sett eller lagt merke til av andre, man unngår å sette seg selv i sosiale situasjoner. Fysiske symptomer som hjertebank eller følelsen av å bli kvalt, skjelvende stemme, svette eller rødming, muskelspenninger, risting eller skjelving og mye mye mere.

Sosial angst er noe mange sliter med og kan kjenne seg igjen i.

Etter jeg flyttet på småbruk på bygda med trygge rammer og eksponering har ting blitt litt bedre. Jeg kjenner mye på den sosiale angsten i ettertid av sosiale settinger. Går igjennom hva jeg har sagt og tenker automatisk at jeg dummet meg ut. Hva andre syns om meg bryr jeg meg dessverre alt for mye om, men dette er noe jeg jobber med.

Jeg har lært at jeg dør ikke av å ha angst. Panikkanfallene er sjeldnere, men jeg kjenner angsten ulme i bakgrunnen alt for ofte.

/Veronika

Tabu

Psykisk helse blir snakka om i større grad for kvar dag som går. Dette er eit stort skritt i rett retning, men her er fortsatt lang vei å gå.

Mange meinar godt, og mange snakkar høgt om kordan dei støttar folk som slit med psyken. Men det er vanskelig å huske dei fine orda som blei skrevet i eit støttande innlegg på facebook ein dag, når mann blir møtt med ukomfortable og litt sjokkerte ansikt, om du faktisk SER sjukt ut og. Eller snakkar direkte og opent om mentaliteten vår.

Ikkje alle taklar det like bra når folk svarar ærlig når dei blir spurt kordan dei har det.

Ingen av oss har det bra heile tida. Nokon av oss har det bra veldig sjeldent. Begge deler må vere lov å seie høgt. Uten å bli dømd.

Om du har hus, bil, ungar, ein fantastisk partner, tre gullhøns og ein elefant. Er det fortsatt lov å innrømme at du har ein dårlig dag. Du treng ikkje ein grunn. Kanskje i dag berre er teit. Sånn blir det av og til. Nokon har ingenting, og har berre gode dagar. Nokon har alt, og har berre dårlige dagar. Begge deler er akseptabelt, og det er (burde vere) greit å føle det slik og å snakke om det.

Eg (Maria), har vert open om mi helse i fleire år, og har blitt ganske immun mot folk sine meiningar no. Eg veit at det er greit at eg ikkje har det bra, og eg veit eg kan seie i frå til alle mine nærmaste om eg ein dag føler eg ikkje kan gjere ting. Eg kan avlyse planar på 1 sekund advarsel, uten å føle meg som ein dårlig venn. Fordi eg veit mine fine folk forstår. Eg er heldig som har komt til det punktet, og som har so fine folk rundt med at eg får den tryggheita.

Veronika har nettopp fortalt opent om sine problem for fyrste gong. Dette er skummelt, og kan ta tid til å venne seg til. Men vi begge føler vi ville skrive litt om dette. Å snakke høgt om problema sine.

Vi vil rope høgt om våre problem, so kanskje nokon andre tørr å kviskre om sine til nokon.

Det er utrulig viktig at folk som slit veit at det er greit å slite, det er greit å snakke om det, å det er greit å ville ha sympati. Om alle kan prøve å vere opne for andre sine problem. Om vi prøvar å ikkje lage ei grimase når nokon seier dei har ei mental diagnose, eller gispe i sjokk over at nokon har vert innlagt.

Å ha diagnose, å gå på medisin, å ikkje gå på medisin, å gå til psykiater, å vere innlagt, ingenting er noko å skamme seg over. Det er like naturlig som fysiske skader. Vi må forholde oss til våre begrensningar. Uten å skamme oss. Det er ikkje feil å søke hjelp om du brekk beinet. Det er ikkje feil å søke hjelp om du knekk sammen.

Ta litt ekstra tid av og til, gjer noko koselig for nokon du trur kanskje ikkje har det so bra for tida. Det treng ikkje vere masse, berre å vite at ein blir tenkt på hjelp. Send ei melding med fine ord, gi ein sjokolade, kva som helst.

Å få psykisk helse inn i skulesystemet er noko vi begge brenn for. Få ut kunnskapen om psyken i tidlig alder. So ferre barn føler dei er åleine gjennom oppveksten sin. Og fleire voksne veit at mentale diagnoser ikkje er «farlig», men noko som må takast hensyn til, som kva som helst slags fysiske sjukdommar.

Til deg som slit sjølv: Ikkje bry deg om det folk som ikkje forstår psykisk sjukdom seier til/om deg. Du kan klare alt du bestem deg for. Verken angst, PTSD, eller bipolaritet er ein stoppar. Du må berre finne ein litt annan vei til måla dine enn dei fleste tek.

Bilda i dag virkar kanskje litt tilfeldige. Men dei fortel ei historie, om ein av dagane då Maria valgte å ikkje la angst stoppe seg. Ein dag der ingen negative tankar fikk sette stoppar for livet, verken andre sine, eller egne!

Eg har bipolar diagnose, Veronika har PTSD, vi ER mennesker.

/Veronika og Maria

Vårt første møte med troll

Når man har opplevd mye vondt går man automatisk i forsvarsmodus for å overleve. Man unngår å sette seg selv i sårbare situasjoner. Noen tenker «det er jo egentlig lurt», men det kan gå så langt at man ikke tør å knytte seg til mennesker. Man kan unngå å få venner, i tilfelle de ikke er til å stole på og feks. unngå å prøve seg på kjærligheten, for man kan jo faktisk bli såret. Å vise følelser er dødsskummelt.

Bipolar Ekspedisjonen har plutselig blitt ganske synlig. Vi snakker høyt om noe som mange syns er veldig vanskelig. Det er en utfordring å blottlegge følelser og tanker man har på denne måten, men vi gjør det for å kunne inspirere, hjelpe andre og ikke minst hjelpe oss selv til en bedre hverdag. Bloggen handler også mye om selvutvikling. Vår vei til en nærmest mulig stabil hverdag i samarbeid med åpenhet og frilutsliv. Vi setter oss i en veldig sårbar situasjon, hvor vi åpner det mest private. På godt og vondt.

Dette gir utrolig mye gode tilbakemeldinger. Både på bloggen, Facebook, Instagram og Twitter. Vi har også mottatt en del hyggelig e-post… men det er alltids nettroll. Maria er ikke veldig påvirket av dette, og har kanskje vært borti «haters» mere enn Veronika.

Definisjon på troll hentet fra Wikipedia: Troll og praksisen trolling er et fenomen som forekommer i mange ulike former på Internett. Herring et al definerer praksisen som «å lokke andre inn i meningsløse og tidsløsende (off-topic) diskusjoner»^[1]. Et troll på nettet skriver innlegg egnet til å provosere folk og fremkalle en hissig diskusjon. Et troll mener ikke nødvendigvis hva han skriver; trollets primære formål med innleggene er ikke å argumentere for en påstand, men å få folk til å hisse seg opp og «bite på kroken».

Mitt første møte med nettroll til Bipolar Ekspedisjonen var vondt. Jeg visste det ville skje på et tidspunkt, men jeg var virkelig ikke forberedt. For meg ble det en veldig vanskelig natt, med mye angst og tårer. Jeg prøvde å forsvare meg og forklare, men skjønte fort det ikke nyttet. Det at noen er «ute etter meg» pirker borti og trigger. Det har vært utrolig vondt å kjenne disse gamle følelsene på dette nivået igjen.

Nettroll er overalt. Jeg vet ikke om de glemmer eller gir blaffen i at det sitter et menneske på andre siden av skjermen. Med ekte følelser. Man kommer ihvertfall ingen vei med å diskutere med de. Jeg har lært av mitt første møte med et nettroll. At de betyr egentlig ingenting opp mot alle som heier på og støtter oss. Jaggu overlevde jeg dette også! Dette var nok ikke siste gang vi opplever å møte et troll på internett. Kanskje vi møter noen skikkelig barske troll på Dovrefjell i mai også?

/Veronika og Maria

Haters gonna hate! – Yukon

Angst for å mislykkes

Det er faktisk 10 år siden jeg sluttet på skolen uten å fullføre noe som helst. På videregående sluttet jeg hele to ganger. Jeg har sett på venner og bekjente ta fagbrev, bachelor, mastergrad og mange fancy utdannelser. Selv aner jeg ikke hva de forskjellige gradene gir av arbeid i ettertid. For å si det rett ut har jeg følt meg dum og utenfor. Da mine gjevnaldrende begynte med videre utdannelse, kjempet jeg en krig innvendig for å overleve. Opp til jeg begynte i behandling ved DPS (distriktpsykriatrisk senter) hadde jeg ingen drømmer, ingen ambisjoner eller ønsker om fremtiden. Jeg bare var. Hva var vel vitsen i å slite med å bli noe, om man skulle dø snart uansett?

Nå har jeg kommet til et punkt i livet jeg ikke er «frisk nok» til å være i jobb, men ønsker en fremtid med utsikt for jobb og begynne jobbe mot dette. Jeg har starter jeg på deltidsstudie ved Nordisk Hundemassasjeskole, med ønske om å en dag bli autorisert hundemassør og fysio/rehabliteringsterapeut. Drømmen (det er rart og uvant å bruke det ordet) er å kunne kombinere det med friluftsliv og hundekjøring på deltid. Kanskje til og med gjøre noe for ungdom som har det vanskelig?

Etter første kursdag ved Nordisk Hundemassasjeskole lå jeg i fosterstilling og gråt. Det føltes helt håpløst at jeg noen gang skulle klare å få til dette. Alle andre var så flinke, syns jeg. Hvordan i hule helvete skal JEG klare å holde følge? Jeg som aldri har fullført noe som helst. Men så kom jeg meg igjennom dag to og så dag tre…og på dag tre spurte læreren oss på slutten av dagen «Hvem vet at de skal delta videre på kurset? Da noterer jeg dere med en gang». Ut av ingensteder hoppet armen min opp, jeg skulle da være med videre.

Annenhver dag har jeg angst for at jeg ikke skal få til dette. Livet. Å skuffe alle rundt meg som har troen på meg. Sløse med pengene jeg får i støtte fra NAV. Om jeg feiler denne gangen også… hva da? Skal jeg bare legge med ned og vente på å bli snødd bort? Angsten for å mislykkes er så vanvittig stor. Angst for å være for dum og svak.

Det er veldig slitsomt å ha en indre krig man må kjempe hver eneste dag. Det vipper mellom å gi opp seg selv helt, og det å kjempe videre og overleve. Heldigvis gjennom livet har den delen som kjemper videre vært litt større, og den vokser seg større for hver dag som går. Alt jeg ønsker meg er en så nærmest normal og stabil hverdag som mulig.

(Note to self: les dette høyt for deg selv i dårlige stunder)

Jeg, Veronika, en ressurssterk og smart jente, og skal klare det her på en eller annen måte. Vi alle har et forskjellig utgangspunkt i livet som påvirker feks. skolegang og arbeid. Med mitt utgangspunkt har ting tatt litt lengre tid. Nå tar jeg meg tid til å rydde opp, finne ut av ting og mestre livet så godt som mulig. Jeg gir ikke opp helt enda.

/Veronika

Medisinering

Medisinering innen mental helse er eit omstridt tema, eg (Maria) har både nekta å ta medisin og tatt medisin. So i dag tenkte eg å snakke litt om mine tankar og erfaringar rundt det.

Frå eg fekk diagnosa som bipolar, har eg fått tilbud og anbefalingar om å ta i mot medisinering. Eg var veldig redd for medisinar og nekta å ta i mot dette tilbudet. Eg var livredd for at eg skulle miste meg sjølv om eg blei medisinert. At eg skulle bli eit tomt skall av meg sjølv. Og vere for neddopa til å kunne seie eg ville slutte på medisinar sjølv. Derav bli fanga i eit skall av meg sjølv, for resten av livet. Og miste alt, alle følelsane mine, ikkje lenger kunne kjenne hat, kjærligheit, sinne, tristheit eller glede. At alt skulle vere vekke for alltid.

Legane sa det ikkje kom til å bli sånn, men eg var ikkje ein gong villig til å diskutere det.

Eg klarte meg i mange år heilt OK, uten medisinar. Synest eg sjølv. Heilt OK, betydde at det ikkje drap meg å leve som eg gjorde. Eg sov sjelden, men nok til å leve på. Eg spiste dårlig og lite, men nok til å halde meg oppegåande. Eg følte ALT. Veldig. Eg krangla, elska, hata og sørga. Og følte det var alt som var viktig. At eg kunne føle.

I 2015 datt verden min sammen. Eg hadde haldt det gåande på kanten lenge. For ustabil, fysisk og psykisk. Eit par små ting gikk feil vei for meg. Og alt raste ned. Eg spiste ikkje lenger nok til å halde meg oppegåande. Eg sov ikkje nok til å fungere. Og eg følte ingenting.

Eg var sengeliggande, lenge. Eg snakka kanskje eit par ord dagen, på ein god dag, eg smilte ikkje, log ikkje, hulka ikkje. Men no og då rant tårer stille ned på ansiktet mitt. Det var lammande angst for alt. Livet var berre angst. Alle menneske gav meg angst, tankar gav meg angst, syn gav meg angst.

Dette var ei dårlig tid. Forhåpentligvis den dårligaste tida eg skal ha i livet mitt.
Og denne tida førte til at eg blei innlag på Akutt Psykiatrisk avdeling i Ålesund. Dei gav meg ein pille. Og eg sov i 16 timar i strekk.

Sjølvmord er statistisk 30 gongar meir sannsynelig om du er Bipolar. Det blir sagt at 30% av bipolare prøvar å ta sjølvmord, og 20% er vellykka. Dette kan blir drastisk redusert ved hjelp av medisinering og behandling. Det er meldt spesielt positive resultat ved bruk av Lithium. Ta kontakt med legen din om du slit med dette, det kan redde livet ditt.

Eg sa meg enig i å starte medisinering der og då. Kva hadde eg å miste lenger. Dei starta meg på stemningsstabiliserande og antidepressive medisinar. Eg blei der ut veka, so blei eg sendt heim for å øke doser i fred og ro (med hjelp frå familie).

Sakte men sikkert blei eg meir og meir fungerande igjen. Etter eit par mnd stod eg opp og spiste. Ikkje masse, og eg låg fortsatt masse i senga. Men det var ein start.

Sidan då har eg gått opp og ned i doser og byttar medisinar. Monge gongar.

Legane har vert veldig flinke, eg har fått bytta medisin om eg følte meg uvel av noko som helst. Eg har fått konstant oppfølgning når eg øker eller minskar doser. Og eg har komt i land med medisinar som fungerar for meg. Eg har ein nesten normal kvardag. Eg klarer å stå opp, eg klarer å ta vare på dyra mine, og eg klarer til og med å ta deltids kurs for å bli hundetrenar.

Der er baksider med medisinering. Du kan føle deg dårlig i lange perioder menst medisinar blir tilpassa. Og du kan bli dårlig på andre måtar. Eg har fått eit par allergiar pga mine medisinar. MEN, hadde det ikkje vert for medisinering hadde eg ikkje levd i dag. Enten hadde eg sakte drept meg sjølv med ingen mat eller søvn, eller meir effektivt, med ein kniv. Det som er sikkert er at hadde eg ikkje fått medisinering når eg gjorde, hadde eg ikkje vert her lenger. Medisinar redda livet mitt.

Du kan for all del vere skeptisk til medisinering, men om du er so dårlig eller kjenner nokon som er at det står om liv, er det verdt eit forsøk.

Eg mista ingen følelsar av å starte på medisin. Eg fikk berre bedre evne til å takle dei.

/Maria

Skam

Jeg skrev et innlegg om PTSD – lite visste de hvor mye jeg faktisk sleit, for en liten stund siden. Det var første gang jeg «gikk ut» med at jeg sliter med posttraumatisk stresslidelse. Mange så det nok ikke komme, andre fikk en «ahhh gir mening»-følelse og andre visste, men ble glad for åpenheten. Enkelte har kanskje følt at de burde ha skjønt noe, sett noe eller gjort noe, men jeg har vært ekstremt god på å skjule hvordan jeg har hatt det. Mye på grunn av skam.

Etter jeg ble sykemeldt for tre år siden og var hjemme hver dag, har det vært ekstra vanskelig å «skjule» at jeg sliter. Angsten for å møte på noen tilfeldig på butikken som uten anelse bare skulle spørre hva jeg driver med om dagen, og jeg rett og slett ikke har noe godt svar. Dette er et scenario jeg ofte har gått igjennom med meg selv. «Hvor har du vært? Har du fått ny jobb? Jeg har ikke sett deg i barnehagen på veldig lenge» Hvis jeg svarte at jeg er sykemeldt, var jeg livredd for om noen skulle om hvorfor. «Jo nei du skjønner atte…. ehm… jeg har vondt i ryggen!» Jeg skammet meg.

Som ungdom skammet jeg meg like mye, men var flinkere til å skjule det. Da var det veldig lett å ta «tøff i trynet»-rollen. At jeg ikke hadde rom for læring, lekser eller annet, var det jo ingen som visste. Den jeg var på ungdomsskolen var den jenta som ga faen, var frekk og ikke minst ga totalt blaffen i skolen. Jeg skammet meg. Ingen skulle se hvor svak og skadet jeg var. Hvor mye smerte og indre uro jeg hadde som forstyrret tankene mine hver gang jeg åpnet en bok. Og ingen skulle ihvertfall tro at jeg var dum! Det var bedre å være et problembarn.

Barndommen var også preget. Jeg husker skammen over å ha med venner hjem. Komme tilbake etter sommerferien, og alle hadde hatt noen helt fantastiske uker, men jeg hadde ingenting spesielt å fortelle. Ting var ikke som det skulle rundt meg, og jeg skammet meg. Det var min normalitet, men samtidig skjønte jeg det ikke var helt normalt.

Jeg husker veldig godt foreldrene til en veldig god venninne av meg sa en våres «næmmen har Vea stått opp fra hiet sitt?». Helt ærlig tror jeg ikke de ante at jeg da hadde komme ut av en lang og dyp depresjon, og endelig klarte komme meg ut igjen. For jeg skammet meg. Ikke en gang mine nærmeste venninner fikk innsikt i hvordan jeg hadde det. For jeg var redd de da ikke ville være venn med meg lenger. Fordi jeg var unormal og svak.

Til den dag i dag tar jeg meg i å skamme meg. Skamme meg over at jeg ikke har fullført en utdannelse, skamme meg for at jeg ikke er i jobb og mottar ytelse fra NAV, skammer meg for at livet knakk meg, skammer meg over angsten.

Katta er ute av sekken. Jeg har brukt stemmen min igjennom bloggen, til å si høyt at jeg har hatt en vanskelig oppvekst og sliter med den enda. På grunn av så positiv tilbakemelding som jeg har fått fra dere forsvinner skammen litt og litt. Det er så mange der ute som enten sliter selv, har hatt problemer tidligere eller kjenner noen som sliter psykisk. Så og si alle kan kjenne seg litt igjen i angst. Så hvorfor all denne skammen?

/Veronika