En liten oppdatering fra oss siden noen har lurt på hvordan det går. Turen er fortsatt utsatt på ubestemt tid. Maria har undersøkelser på sykehuset om dagen. Vi håper selvsagt på å få dratt på tur igjen snart, men vi vet ikke noe enda.
Vi har ikke gitt opp, ting må bare ligge litt. Ingen av oss har dårlig tid, så det går fint.
/Maria og Veronika
Som nevnt tidligere var det litt gambling å ta med seg Yukon på en lengre tur, da jeg ikke hadde prøvd han på det tidligere. Han var i veldig god form etter sledesesongen, så det fysiske sto det ikke på, men hvordan han ville takle det «ukjente».
Tidligere har han bare vært med på småturer i nærmark med 1-2 netter overnatting, da også uten kløv. Vi trente litt med kløv med vekt i forkant av turen på tusleturer, og han ble fort veldig begeistret for kløven. Han hoppet av glede da han så jeg kom med den, for det betydde at nå blir det TUR!
Dette fortsatte på turen. Til tross for at han allerede hadde bært kløv på opp til ti kilo i seks dager, ble han glad og logret da han så jeg pakket sammen utstyret og kom med kløven. Ingen tvil om at han trivdes med den!
Han spiste godt, som han alltid gjør. Ble veldig flink til å gå rolig i halsbånd i nedoverbakker, og ellers hjalp han til med litt ekstra trekkraft i oppover. Rett og slett en stor ressurs!
Om kvelden var det bare å si «nå skal vi legge oss» så ble han med bort til teltet, gikk inn og la seg til rette på sin side i teltet (prøvde seg gjerne oppå soveposen først). Det gikk litt utover turutstyret å ha hunden i teltet, men ingenting litt lapping ikke fikser. Både liggeunderlag og telt fikk merke Yukons nærvær.
I leiren sto han mye oppstilt på line, som var UTROLIG kjedelig i starten, men etterhvert satt han pris på å få hvile når han kunne. La seg til stort sett og slappet av.
Hundeutstyr på turen:
Hvis du lurer på noe angående hund på tur legg igjen en kommentar, så skal jeg svare så godt jeg kan!
/Veronika og Yukon
Vi vil skrive et innlegg om ting som kan være utrolig kjekt å ha med på tur. Spesielt litt lengre turer!
1. Drikkeflaske som også tåler kokende vann så du kan bruke den som varmeflaske i posen om kvelden. To i en. Drikkeflaske og varmeflaske.
2. Fjellduken! Denne går igjen hos mange. Den er alt fra regntøy/varme til ly til laken over oppblåsbare liggeunderlag!
3. Tamponger. Fordi MENSEN! Neida. Tamponger er jo alltid kjekt å ha i tilfelle, men også genialt å loe til som opptenningsbrikket når bålet er håpløst vanskelig!
4. Crocs. This is for da haters! Det er en utrolig deilig følelse å få av seg støvlene og de svette ekle sokkene og labber rundt i leirsko. Crocs er også praktisk om du vil krysse en elv, og ikke bli våt på støvlene dine. Dessuten veier de jo ingenting!
5. Gnagsårsokk fra Basisfot kjøpt på apoteket. Passer fint under sokken, og forhindrer gnagsår på hælen. Den mykgjør også tørr hud. Kan brukes som forebyggende og når man allerede har fått gnagsår. Bruker de når jeg skal gå mye opp.
6. Fiskevekt for å veie innholdet i sidelommene på kløven så det er like tungt på begge sider. Viktig for å ikke skeivt belaste hunden!
/Maria og Veronika
Depresjon er noe vi begge er plaget av. Det kan variere veldig i lengde, men også i grad. De fleste mennesker opplever en eller flere depresjon iløpet av livet. 20-30% sier Google. Å være deprimert er ikke å være litt «deppa» eller nedfor. Alle opplever tyngre dager.
Det er så mange forskjellige symptomer på depresjon. Nedstemthet, tiltaksløshet, mangel på energi og gjennomføringsevne, søvnløshet, man sover unormalt mye, unormalt stor matlyst eller helt omvendt, at man har ingen matlyst. Suicidale tanker kan oppstå. Konsentrasjonsvansker, skyldfølelse, selvtillit.
Når man står i det, og ikke føler glede over noen ting lengre, blir det tøft og det er vanskelig se noen utvei. Bare det å ha motivasjon nok til å klare stå opp er en krig.
Noe folk ofte sier er «du burde prøve å tenke positivt» eller ting som «se på alt det fine du har i livet ditt», men dette er ikke noe å «bare gjøre» . Når du er så nede at du ikke husker sist du spiste, og alt rundt deg er utydelig og svarthvitt. Hele verden beveger seg mens du er innesperret i en boble av nedstemthet. Når det første du tenker når du våkner er en sarkastisk «Flott.. Jeg våknet i dag også». Det er en forstyrrelse i hjernen. Ikke noe man velger selv.
Man prøver å huske hvorfor man skal leve. Fortsette å kjempe. Spise. Puste. Sove. Være.
Ofte blir mann dårligere av mangel på forståelse. Man rakker ned på seg selv når folk bagatelliserer med «hjelpende» kommentarer som «fokuser på det positive» eller «gå deg en tur». Det hadde jo ikke vært et så stort problem for mange om det var så lett.
Det er veldig tungt for de nærmeste også. Å se en person man er glad i bli «borte» foran de. Prøve å hjelpe, si de rette tingene og gjøre oppmuntrende ting, men ingen hell. Noen kan gjerne ble dratt litt med ned eller at de rett og slett blir redd for å si/gjøre noe feil, og trekker seg unna. Pårørende kan også kontakte helsevesenet for å spørre om råd!
Vi er begge medisinert med såkalte «lykkepiller», altså antidepressiva. Fortsatt kommer depresjonen, men den ville trolig vært verre uten.
Mange ser på folk som går hjemme pga psykiske problemer som «late» eller at de har «ferie» hele tiden. Kan jo gjøre hva de vil. Tilfellet er at vi kjemper en krig inne i vårt eget hodet hver dag og prøver overleve. Krig er ikke ferie. Hadde det vært å «bare gjøre» hadde det vært gjort. Ingen ønsker å ha det så jævlig.
/Maria og Veronika
Det å blogge og være på tur var en ny greie for oss begge. Man er plutselig helt avhengig av strøm selvom man er på tur.
Vi brukte selvsagt ikke opp alle powerbanks vi hadde med, siden turen ble meget kortere. Også siden vi hadde med to solcellepanel! Det fra Cyclops ble mye brukt. Veldig bra med tanke på at det kostet 300 kr på tilbud (nypris 1200). Med den klare himmelen med sol hele dagen hadde vi rett og slett ikke bruk for powerbanks. Hadde været vært noe annet så hadde det nok blitt nødvendig.
Veronika sto for kamera med WiFi-overføring til telefonen for å legge til i blogginnlegg. Vet ikke hvor nødvendig det var da så og si hele turen har hatt dårlig dekning så vi ikke får lastet opp på bloggen, men hyggelig å få lastet opp litt bilder til livstegn.
På denne tiden av året bruker man ikke akkurat hodelykt så mye, så batterier til det var ikke nødvendig.
GPS’en ble skiftet batteri på en gang iløpet av uken. Kan også bruke oppladbare batterier.
Elektriskutstyr:
/Maria og Veronika
Vi har samlet en liten del av rare ting fra turen her.
Veronika leser dikt
Vi sitter ved vannkanten ved bålet og Veronika skal lese dikt av Helge Ingstad.
«Se i bålet eller utover vannet mens jeg leser»
*Maria ser i bålet*
«Nei åååå du er teit*
Det ble aldri noen flott og magisk diktlesning.
Pakkesangen
Hver gang Veronika pakket sammen utstyr og telt sang hun:
Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er munnspillet mitt med fire toner i. Hvor er jespers hatt, hvor er ditt og datt, hvor er pungen jeg hadde fire kroner i? jeg er sikker på jeg hadde den i går.
Marias påfunn
Maria: kan jeg felle det treet?
Veronika: nei.
Maria: kan jeg gå ut på isen?
Veronika: nei.
Maria: skal vi bade og slå bort is så du kan fiske?
Veronika: nei.
Hygiene
Maria har vaska håret og seg selv i vannet. Og Veronika klasker litt vann i trynet.
Maria: skal du ha såpe?
Veronika: nei driver ikke med sånt
…
Veronika: har du vasket håret med shampo? Kan jeg få lukte på håret ditt? Mmmmm
Bryllupsplaner
Vi tusler i solsteiken og pratet om bryllupet til Maria og Jørgen. Vi kom frem til noen veldig gode ideer.
Maria: Ja da gjer me det sånn. Då var det bestemt…… Nei faen må spør Jørgen og ikkje berre deg
Froskedammen
Veronika sender Maria en hyggelig sms
Sår avskjed
Veronika da Maria brøyt
«du har fått meg til å like å dra på folk så bare drar du?»
Ved bålet
Vi satt ved bålet i en transe og drakk te. Var maks avslappet. Plutselig bryter Veronika ut «MARIAAA KJÆRRINGA BRENNER», det hadde tatt litt fyr i pinnen som holdt kaffekanna oppe over bålet.
Yukon vs. kløv
Yukon er veldig glad i kløven, men en ting er sikkert, det var ikke lett å komme seg opp om man først havnet på ryggen med kløven på. Etter litt latter ble han hjulpet opp med et lite knuff.
/Maria og Veronika
I dag ville vi snakke litt om det å vere suicidal. Det virkar som monge har missforstått kva det er å vere suicidal.
Å vere suicidal er ikkje det at du ligg i senga di, ser på bilder av dine nærmaste, og tenker «eh, dei klarer seg fint utan meg og», for so å ta ditt eige liv.
Å vere suicidal er å ikkje orke å eksistere lenger. Suicidal er ein egoistisk sinnstilstand. Livet er so jævlig at du ikkje kan tenke. Ikkje kan sjå anna enn mørke. Ikkje kan føle noko anna enn smerte, og tomheit.
Sjå for deg at du er låst inne i eit mørkt rom, du sit på eit kaldt og vått golv, naken, sårbar, der er ingenting. Ingenting anna enn mørke, og ei dyster tristheit hengange i lufta. Ein endeløs sorg, det svir i brystet kvar gong du pustar. Du vil berre grine, hyle, og forsvinne.
Sånn har vi det, ofte i dagar, veker, månder sammehengande.
Greit nok vi sitt ikkje fysisk i dette rommet, men sinnet vårt gjer.
Dette er alt som finst, i bakgrunnen av dette kan vi vagt høyre stemmene til dei rundt oss. Alt vi ser, er gjennom eit slør, eit slør som gjer alt litt mørkare, og fargane mindre klare. Slit med å halde fokus, slit med å halde samtaler, slit med å leve.
Lyden er dempa. Synet er svagt. Følelsar numme. Alt det «virkelige» som skjer rundt oss, følest som du ser på ein film. Ein film du egentlig ikkje har lyst å sjå. Du ligg i det mørke og kalde rommet ditt, menst ein film av lykkelige mennesker blir spelt for deg.
Det er sånn det følest.
Nokon av oss klarer ikkje denne kampen, den er slitsom, og lang, nokon gongar kjem den aldri heilt til å forsvinne.
Men vi prøvar. Vi prøvar vårt beste. For deg. For familien vår, for kjærestar, for vennar. Vi kjempar for dokke. Ikkje sei vi må ta oss sammen og tenke positivt. Vi prøvar so hardt vi kan.
Kvil i fred, til alle som har tapt denne kampen.
Kjemp vidare, til alle som fortsatt slit.
♥
/Maria & Veronika
Her kommer mitt innlegg og oppsummering av turen.
Det er trist at ikke alt alltid går etter planen, men det er jo også litt meningen. Man kan ikke forutse alt som kan skje, til tross for gigapakke med førstehjelp.
Mine utfordringer på turen har igrunn bare vært bagateller som ødelagt liggeunderlag, telt og lighter. Kroppen har selvsagt vært øm, men ellers fin. Ene kneet begynte å tulle i nedoverbakker.
En av mine store utfordringer som jeg forutså var det å faktisk være på tur med noen andre enn en hund over lengre tid. Dette har gått utrolig bra. Uansett tungt, jævlig eller sure vi har vært har vi backet hverandre, tullet og ledd. Mye galgenhumor.
Det psykiske har vært å være bekymret for Maria. Å være langt inni gokk imokk og hun skulle falle om. At det var noe skikkelig alvorlig, som Maria nevner i sitt innlegg. Det var vanskelig å ikke bare kunne fikse det med mitt fantastiske førstehjelpsutstyr. Det var utrolig trist at Maria brøyt. Jeg fikk en skikkelig knekk i teltet på kvelden da alt kom over meg. Heldigvis valgte jeg å sove på det og tusle litt videre. Bedre avslutte turen med et smil enn tårer.
Ellers har turen vært veldig fin for meg. Yukon og jeg har kommet veldig nære. Han har fått drøss av erfaringer som vil være viktig senere. Det var jo litt gambling å ta han med, siden jeg aldri har hatt han med på lengre turer enn en natt og da uten kløv. Heldigvis gikk det over all forventning! Han går til og med pent i nedoverbakker nå om jeg kobler halsbånd og gir kommando rolig. Utrolig stolt! Fin 2 årsfeiring med «valpen».
Det lå is på vannet hvor enn jeg gikk. Så fiskestanga jeg drysset med var ikke til mye hjelp. Jeg sendte fiskeutstyret med Maria da hun dro. GJETT HVOR DET IKKE VAR IS? Jo neste leirplass, Storøyungen.
Det er vel ikke så mye mere å si enn at jeg elsker Norge. Naturen gir meg utrolig mye, og jeg gleder meg til Maria og jeg skal fortsette turen. Vi har ikke gitt opp, ting ble bare ikke helt som det skulle i denne omgang. Mestring føler man uansett. Jeg står ved det at friluftsliv med en dose telt og bål forbedrer helsen, for min del spesielt psykisk. Jeg må ut igjen fort!
Hvil i fred Vegard. Jeg har tenkt på deg hele turen. Mange fine minner har vi. Du var en virkelig god person. Kunne ønske jeg fikk se deg igjen, men hvil nå.
/Veronika
Dagen startet med at jeg lå leeeeenge i posen og latet meg mens jeg hørte regnet hamre på teltduken. Yukon var ikke særlig ivrig på å stå opp heller, så vi ble liggende og kose.
Regnet ga seg etterhvert og da satte vi igang med frokost. Tror vi begge satt pris på en dag som det ikke er så jækla varmt. Måtte kle på oss litt, så kosa vi oss glugg.
Dette blir siste dagen vår på tur for nå. Vi fortsetter herifra med Maria når hun har blitt bedre. Jeg er ganske demotivert nå, siden turen ikke skulle bli sånn. Trenger å «resette» meg selv mentalt. Siste kaffeslurk inntatt og jeg setter nesa mot Hakadal igjen, for å bli hentet der.
Ble invitert inn på ei hytte og fikk kakao og banankake! Mmmmmm.
En måned på tur ble til to uker til så en uke på tur. Litt trist, men jeg har kost meg masse denne uka. Håper vi slipper så mye oppstart surr neste gang.
Kneet mitt setter nok pris på en liten hvil uansett.
/Veronika
Lørdag 6 mai. Jeg skriver dette mens jeg sitter i leir ved Storøyungen med Yukon. Her er det null nada dekning så beklager om noen har prøvd å få tak i meg!
Hunden har kræsja.
Det var rart å starte dagen uten Maria. Jeg spiste forsåvidt frokost med en gang og pakket sammen for å labbe videre.
Dagen startet med mye asfalt, som knea mine ikke er særlig glad i, generelt kropper liker ikke asfalt. Etterhvert kom jeg inn på blåmerket sti igjen. Og det ble klatring i noen timer. Det var utrolig tungt, men gikk fint med noen pauser.
Vi hadde pause ved et lite vann som var stappet av frosker. FROSKER OVERALT! So much fun. Det kom en ungjente som skulle hente litt froskeegg. Vi ble sittende å skravle litt.
For to dager siden klarte jeg å tryne og slå det ene kneet mitt. Akkurat samme kneet som jeg har en ulyd i, og var litt skeptisk til på turen. Det har forsåvidt gått helt fint, utenom i nedoverbakker. Helt jævlig rett og slett. Opp er gøy. Bortover er gøy. Ned er forbanna vondt.
Kneet streiket på vei nedover igjen i dag. Så haltet meg frem ved der jeg skulle slå leir og bannet for annethvert skritt.
Yukon har vært helt suveren i dag. Verdens beste turkamerat! Vi skravler og vi diskuterer. Vi koser og vi virrer.
Nå skal vi fyre opp et bål, spise smertestillende og lese Pelsjegerliv av Helge Ingstad til det er kvelden.
PS: Hva faen skjer med været? Jeg koker bort snart!
/Veronika og Yukon
Bipolar Ekspedisjonen 