I en verden full av mennesker er det utrolig slitsomt å være redd for å komme i møte med andre. Det å måtte dra på butikken, bare for å handle livsnødvendig ting som mat kan være en kamp. Besøke sin egen fastlege med helseplager. Eller «bare» det å ta bussen.
Jeg har flere gode venner jeg aldri har møtt, pga jeg rett og slett opp til nå ikke har taklet det å være i samme rom som noen over lengre tid. Jeg har mistet venner pga det, og ikke minst fått venner som er i samme situasjon.
For noen er det helt uforståelig hvor slitsomt det å bare «ta en kaffe» kan være.
Kaffe? Det betyr først at jeg må ta bussen til byen, som betyr jeg må snakke til bussjaføren. Så må jeg gå av bussen og meterne til kafeen, for så å gå inn i et rom med mange fremmede mennesker. Hva om de ser på meg? Jeg har aldri vært der før og aner ikke hva de har på menyen. Jeg må google og se om de har meny på nettet. Okey, jeg skal ha en vanlig svart kaffe. Enkelt. Så må vi prate sammen, hva skal jeg prate om? Håper jeg ikke driter meg ut og sier noe dumt. Kjedelig å miste den ene som faktisk har lyst til å være med meg. Det skjer på et tidspunkt uansett. Nei, dette går ikke. Sender SMS: Unnskyld, men jeg føler meg ikke helt i form. Kan vi ta det igjen?
Sosial fobi eller sosial angstlidelse er EKSTREMT slitsomt og det gjør verden veldig skummel og samtidig liten. Man kan for eksempel oppleve angst for sosiale settinger i lang tid før eller etter, angst for å bli dømt, sett eller lagt merke til av andre, man unngår å sette seg selv i sosiale situasjoner. Fysiske symptomer som hjertebank eller følelsen av å bli kvalt, skjelvende stemme, svette eller rødming, muskelspenninger, risting eller skjelving og mye mye mere.
Sosial angst er noe mange sliter med og kan kjenne seg igjen i.
Etter jeg flyttet på småbruk på bygda med trygge rammer og eksponering har ting blitt litt bedre. Jeg kjenner mye på den sosiale angsten i ettertid av sosiale settinger. Går igjennom hva jeg har sagt og tenker automatisk at jeg dummet meg ut. Hva andre syns om meg bryr jeg meg dessverre alt for mye om, men dette er noe jeg jobber med.
Jeg har lært at jeg dør ikke av å ha angst. Panikkanfallene er sjeldnere, men jeg kjenner angsten ulme i bakgrunnen alt for ofte.
/Veronika
Bipolar Ekspedisjonen 