Skam

Jeg skrev et innlegg om PTSD – lite visste de hvor mye jeg faktisk sleit, for en liten stund siden. Det var første gang jeg «gikk ut» med at jeg sliter med posttraumatisk stresslidelse. Mange så det nok ikke komme, andre fikk en «ahhh gir mening»-følelse og andre visste, men ble glad for åpenheten. Enkelte har kanskje følt at de burde ha skjønt noe, sett noe eller gjort noe, men jeg har vært ekstremt god på å skjule hvordan jeg har hatt det. Mye på grunn av skam.

Etter jeg ble sykemeldt for tre år siden og var hjemme hver dag, har det vært ekstra vanskelig å «skjule» at jeg sliter. Angsten for å møte på noen tilfeldig på butikken som uten anelse bare skulle spørre hva jeg driver med om dagen, og jeg rett og slett ikke har noe godt svar. Dette er et scenario jeg ofte har gått igjennom med meg selv. «Hvor har du vært? Har du fått ny jobb? Jeg har ikke sett deg i barnehagen på veldig lenge» Hvis jeg svarte at jeg er sykemeldt, var jeg livredd for om noen skulle om hvorfor. «Jo nei du skjønner atte…. ehm… jeg har vondt i ryggen!» Jeg skammet meg.

Som ungdom skammet jeg meg like mye, men var flinkere til å skjule det. Da var det veldig lett å ta «tøff i trynet»-rollen. At jeg ikke hadde rom for læring, lekser eller annet, var det jo ingen som visste. Den jeg var på ungdomsskolen var den jenta som ga faen, var frekk og ikke minst ga totalt blaffen i skolen. Jeg skammet meg. Ingen skulle se hvor svak og skadet jeg var. Hvor mye smerte og indre uro jeg hadde som forstyrret tankene mine hver gang jeg åpnet en bok. Og ingen skulle ihvertfall tro at jeg var dum! Det var bedre å være et problembarn.

Barndommen var også preget. Jeg husker skammen over å ha med venner hjem. Komme tilbake etter sommerferien, og alle hadde hatt noen helt fantastiske uker, men jeg hadde ingenting spesielt å fortelle. Ting var ikke som det skulle rundt meg, og jeg skammet meg. Det var min normalitet, men samtidig skjønte jeg det ikke var helt normalt.

Jeg husker veldig godt foreldrene til en veldig god venninne av meg sa en våres «næmmen har Vea stått opp fra hiet sitt?». Helt ærlig tror jeg ikke de ante at jeg da hadde komme ut av en lang og dyp depresjon, og endelig klarte komme meg ut igjen. For jeg skammet meg. Ikke en gang mine nærmeste venninner fikk innsikt i hvordan jeg hadde det. For jeg var redd de da ikke ville være venn med meg lenger. Fordi jeg var unormal og svak.

Til den dag i dag tar jeg meg i å skamme meg. Skamme meg over at jeg ikke har fullført en utdannelse, skamme meg for at jeg ikke er i jobb og mottar ytelse fra NAV, skammer meg for at livet knakk meg, skammer meg over angsten.

Katta er ute av sekken. Jeg har brukt stemmen min igjennom bloggen, til å si høyt at jeg har hatt en vanskelig oppvekst og sliter med den enda. På grunn av så positiv tilbakemelding som jeg har fått fra dere forsvinner skammen litt og litt. Det er så mange der ute som enten sliter selv, har hatt problemer tidligere eller kjenner noen som sliter psykisk. Så og si alle kan kjenne seg litt igjen i angst. Så hvorfor all denne skammen?

/Veronika

Jeg skal ALDRI ut døren igjen

Mareritt. Igjen. Jeg våkner opp med angst, uro og svetten renner. Kroppen er i panikkmodus og vet enda ikke at jeg har våknet. Så blir jeg oppdaget, de to lodne skapningene ved navn Dio og Jett angriper meg med sine våte tunger og logrende haler. Æsj tenker du, men dette er det som skal til for kroppen min å forstå jeg er i 2016, her og nå, i huset mitt på småbruket.

Etter en natt med mareritt er jeg sliten. Vondt i kroppen. Vondt i hodet. Jeg ser på klokken, 08.25, og blir liggende. Automatiske negative tanker kommer med en gang krypende. Den indre uroen bygger seg opp. Plutselig kan jeg huske en samtale jeg hadde med naboen for en uke siden. Herregud, så teit jeg oppførte meg. Tenk hva hun syns om meg nå! hun syns sikkert jeg er ubrukelig og dum, og har sikkert rett i det. Jeg må slutte å tro jeg er mere enn jeg virkelig er. Jeg skal ALDRI gå ut døren igjen!

Jeg blir liggende under den digre dobbeldynen, gjemme meg for verden. Plutselig begynner Dio å bjeffe, som han gjør når noen kommer kjørende eller gående opp innkjørslen. Panikkangst. Hvem er det som kommer? Jeg orker ikke. Jeg vil ikke at noen skal se meg sånn. Hva om det er noen som faktisk kommer for å ta meg? Hjertebank. Pustevansker. Indre uro. Dio stopper å bjeffe. Falsk alarm, men nå er jeg bare enda mere sliten. Kroppen roer seg sakte men sikkert og jeg sovner.

Etter en time våkner jeg igjen. BIPOLAR EKSPEDISJONEN, herregud, hvem faen tror jeg at jeg er. Alle menneskene som heier på meg, og jeg får det helt sikkert ikke til en gang. Tenk om jeg snubler i en stein allerede på dag 2 og brekker beinet. «Unnskyld alle sammen, jeg klarer ikke gå på beina mine, så prosjektet er avlyst». En ting å dra på langtur, men JEG, med sosialfobi, deler med hele verden at jeg skal på tur. No pressure at all.

Tomhet. Jeg er så sliten. Den indre krigen som pågår inne i hodet mitt sliter meg helt ut. Hvorfor kan ikke tankene bare la meg være i fred? Den forbanna angsten. Jeg er lei.

Teksten ble skrevet mens angsten herjet. Det er ekte. Nå sitter jeg kjøkkenbordet med en kopp kakao. Jeg kom meg til slutt ut av sengen, for hundene trengte meg. Dio og Jett måtte ut, trekkhundene trengte kjøttsuppen sin så de er klare for trening i kveld, hundegården måtte møkkes. Plutselig sto jeg der, dagen kom i gang, verden gikk ikke under denne gangen heller. For meg er det utrolig viktig og helsefremmende å ha hundene å ta vare på. Uansett hvor dårlig form jeg er, MÅ jeg ta vare på de. Og guess what? Dagen blir faktisk bedre etter jeg har tilbragt tid med de. Det er umulig å ikke smile eller le, helt umulig, når du har 9 logrende haler som møter deg.

Heldigvis jo lengre jeg kommer, jo mindre dårlige dager har jeg. Marerittene er sjeldnere, panikkangstanfall kommer sjeldent og svakere enn før, den sosiale fobien er ikke like ekstrem og deperesjonene er kortere og mildere. Mye av æren gir jeg til hundene, miljøet, småbruket, helsesystemet som har hjulpet meg, men til syvende og sist har jeg gjort en forbanna god jobb selv.

Jeg skal ut døren igjen.

/Veronika

 

Bipolar, å leve livet som litt gal

I dag vil eg (Maria) fortelle litt om Bipolar lidelse, og kordan eg opplever det i kvardagen.

Bipolar er ikkje ei sinnstemning, det handlar ikkje berre om humørsvingningar. Det handlar om at hjerna mi fungerar anneledes enn di. Hjerna mi let følelsane bestemme. Hjerna mi sluttar å bruke den delen av hjerna som seier ting som «Ikkje gå ut i togbana når toget kjem». Den går over til å seie «greit nok toget kjem, men SJÅ den fine blomsten som er på andre sida! Du MÅ ha den!»

Eg har eit par arr etter sånne fine tilfeller. (Ikkje spesifikt tog da, då hadde eg vært litt for flat til å blogge).

Der er to typar Bipolar, I, og II, Bipolar I vil seie at pasienten har gått inn i mani. Bipolar II vil seie at pasienten ikkje har gått over Hypomani, som er ein mildare versjon av mani. Eg her heldigvis enda mani-fri. Det vil seie eg er berre litt gal som eg sjølv likar å kalle det.

Min Opplevelse

Bipolaritet er ikkje noko eg tenker over i kvardagen. Men det er ikkje fordi det ikkje har ein effekt på kvardagen, det er fordi eg har levd med dette so lenge eg kan huske. Eg var endten født bipolar, eller so har eg utvikla det ekstremt tidlig. Det er umulig å vite sidan eg ikkje fekk diagnosa før eg var 18. Det har vært depresjon og «tomheit» eg har slete mest med, men har mine hypomaniske episoder. Ofte trigga av stress.

Eg sleit gjennom heile barndommen, når du ser for deg ein trassig, sta, og emosjonell ungdom, sånn var(og er) eg gjennom heile oppveksten. Men ikkje berre var eg vanskelig, eg fikk panikkangst ved tilfeller av å skulle gjennomføre heilt dageligdagse ting.

I veldig monge år blei eg kalt ein lat, bortskjemt unge. Dei sa eg måtte ta meg sammen, og mamma måtte være strengare. Dessverre for alle involverte, hjalp ingenting dei prøvde. Eg fikk aldri gjennomført barneskulen, og eg hadde ingen sjangse å henge med i ungdomskulen. Og psykdommen min blei verre og verre.

Når eg endelig fekk diagnosa som 18-åring, blei alt litt lettare, for vi kunne vertfall forholde oss til ei diagnose. Eg prøvde sakte men sikkert å få tilbake livet mitt, og klarte meg relativt bra umedisinert, so lenge eg kunne ta hensyn til mi eiga mentale helse i kvardagen.

Eg hadde eit stort tilbakefall i 2015, og blei veldig masse dårligare enn eg hadde vært før. Etter det har eg vært ganske tungt medisinert, og begynder no å stabilisere meg.

Takket være ein fantastisk kjæreste, to fine hundar, ein demonkatt, og masse frisk luft, blir eg no bedre for kvar dag. Eit stabilt liv, og trygge omgivelsar, gjer at hjerna mi slapper meir av, og ting roar seg innvendig.

Her er link til eit bokprosjekt eg var med på der eg og 6 andre bipolare snakkar om våre liv med bipolaritet. «Drøm i våken tilstand«. Forfattaren har og blogga om tidligare intervju i avisen Vestlandsnytt her! Eg har og skreve en del på Mental Helse Norge sin blogg.

/Maria

PTSD – lite visste de hvor mye jeg sleit

Dette innlegget er ikke sponset…. HEHE! Neida, dette blir kanskje et litt mere seriøst innlegg, jeg (Veronika) vil snakke litt om PTSD – Posttraumatisk stresslidelse (Posttraumatic stress disorder).

PTSD er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en eller flere hendelser som fører til psykiske traumer. Diagnostiske symptomer for PTSD kan være gjennopplevelse av traumen(e) igjennom såkalte «flashbacks», mareritt, angst, søvnproblemer og mye mere.

Jeg begynte i terapi for første gang for snart fire år siden. Det var første gang jeg pratet (delvis) åpent om hvordan jeg har hatt det i mange år. Diagnosen kom frem tidlig under utredningen. I mange år har jeg levd med PTSD, som igjen har begrenset min verden ekstremt mye. Sosial fobi, tilbakevendende deperesjoner, søvnproblemer og generel angst har gått igjen.

Igjennom oppveksten har jeg opplevd noen ting som barn (eller voksne) ikke skal utsettes for. Dette har da forårsaket at jeg nå er diagnosert med PTSD. Jeg vil ikke gå inn på nå om hva som har skjedd, men det er langt fra en normal oppvekst.

Jeg begynte ganske tidlig å slite på skolen, men fant tidlig ut at det var lettere å skjule det bak å være kul og tøff. Jeg ga da faen i skolen.  Jeg var rett og slett stemplet som et problembarn. På ungdomsskolen ble jeg utredet for ADD, ADHD og resten av alfabetet. Lite visste de om hvor mye jeg faktisk sleit.

Med det og pågående problemer rundt meg ble det aldri prioritert noen utdannelse. Jeg begynte på skolen og sluttet etter litt. Sov hele dagen, var våken med angst om natten. Jeg var «lat», som bare bodde hjemme uten å gjøre noe. Lite visste de om hvor mye jeg sleit.

Selvmordstanker har fulgt meg hele veien. Til og med et par forsøk i stillhet. Lite visste de rundt meg hvor mye jeg faktisk sleit.

Jeg kom meg til slutt ut i arbeidslivet, men det også bare fungerte så vidt. Og for fire år siden gikk jeg skikkelig på veggen. Det sa stopp. Enten måtte jeg få hjelp ellers måtte jeg dø. Enkelt og greit. Det fungerte bare ikke lengre.

Jeg hadde fått meg en venninne over internett. En ekte internettvenn (no shame). Hun heiet meg frem, og hjalp meg mot det å tørre oppsøke hjelp. Til dags dato er hun en av de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg var også så heldig at jeg var venninne med datteren til fastlegen min, og hun også var utdannet lege. En dag sendte hun meg tilfeldigvis en melding på FB og spurte hvordan jeg hadde det….. og jeg sprakk. Det rant ut av meg, og vi avtalte å møtes. Den dagen ble en henvisning til DPS (distriktpsykiatrisk senter) sendt. Det reddet trolig livet mitt.

Etter fire år i terapi har jeg kommet ekstremt langt. Jeg har hatt ekstremt flinke folk innen for psykiatrien rundt meg, men også jobbet beinhardt selv. Det har vært en lang vei, og jeg er enda ikke fremme ved målet, men jeg jobber mot det.

Panikkanfall kan komme som lyn fra klar himmel. Mareritt som gjør at jeg våkner i dødsangst. Enkelte dager er bare angsten til stede. Ulmer i bakgrunnen. Kroppen føler at det er noe som er farlig, selvom jeg egentlig har det ganske så godt her på småbruket. Og ikke minst selvhatet. Tanker om hvor ubrukelig, dum, svak og lite verdt jeg er. At jeg ALDRI kommer til å bli en ressurs for sammfunnet. Sosial angst, redd for å dumme meg ut ovenfor andre. At de skal se hvor ubrukelig og dum jeg er. Kanskje sier jeg noe dumt? Etter hver eneste samtale jeg har med andre mennesker føler jeg at jeg har sagt noe dumt. At de nå tenker dårlig om meg. Ingen vil vel være venn med hun ubrukelige og svake jenta.

HELDIGVIS begynner det å bli færre og færre av de vonde dagene. Hverdagen blir mindre og mindre preget av psykdommen. Jeg bruker naturen, friluftsliv og hundekjøring som terapi og medisin. Uten det hadde jeg aldri i verden klart meg. Jeg fant meg selv i naturen. Jeg fant mestring og styrke. Det er min arena. Hundene og jeg.

/Veronika