Allehelgensaften – Turforslag

Bilde fra Halloween 2015

Halloween, eller Allehelgensaften er et hett tema om dagen. Noen er så sterkt imot at de må bruke ytringsfriheten til å hate foreldre som latt barna ha det moro, kle seg ut og spise snop, mens andre hyller det til de grader. Noen bruker mange tusen kroner på kostymer, pynt til fester og ikke minst nok godteri. Vi gir litt blaffen. Snop blir kjøpt inn i tilfelle det kommer noen små folk på døren vår den kvelden, og om ingen kommer er vi overlykkelige over at vi kan spise alt godteriet selv. (Note to self: Ikke kjøp godteri for tidlig, det ender opp med at du må handle inn to ganger)

Vårt forslag til Halloween-feiring

Pakk med deg telt, tarp eller lavvu, godt med tøy, god mat og gode spøkelseshistorier. Hva er ikke skumlere og morsommere enn å sitte rundt et bål på allehelgensaften midt i den mørkeste skogen, spise god (og morsom) mat og drikke kakao, og ikke minst fortelle skumle historier? Er du like tøff i trynet neste gang du skal forlate de andre for å tisse? Har du kanskje med deg samekniven ned i soveposen akkurat den natten? Hva om noen av turkameratene din plutselig forsvinner fra leiren?

Tør du?

/Maria og Veronika

Jeg skal ALDRI ut døren igjen

Mareritt. Igjen. Jeg våkner opp med angst, uro og svetten renner. Kroppen er i panikkmodus og vet enda ikke at jeg har våknet. Så blir jeg oppdaget, de to lodne skapningene ved navn Dio og Jett angriper meg med sine våte tunger og logrende haler. Æsj tenker du, men dette er det som skal til for kroppen min å forstå jeg er i 2016, her og nå, i huset mitt på småbruket.

Etter en natt med mareritt er jeg sliten. Vondt i kroppen. Vondt i hodet. Jeg ser på klokken, 08.25, og blir liggende. Automatiske negative tanker kommer med en gang krypende. Den indre uroen bygger seg opp. Plutselig kan jeg huske en samtale jeg hadde med naboen for en uke siden. Herregud, så teit jeg oppførte meg. Tenk hva hun syns om meg nå! hun syns sikkert jeg er ubrukelig og dum, og har sikkert rett i det. Jeg må slutte å tro jeg er mere enn jeg virkelig er. Jeg skal ALDRI gå ut døren igjen!

Jeg blir liggende under den digre dobbeldynen, gjemme meg for verden. Plutselig begynner Dio å bjeffe, som han gjør når noen kommer kjørende eller gående opp innkjørslen. Panikkangst. Hvem er det som kommer? Jeg orker ikke. Jeg vil ikke at noen skal se meg sånn. Hva om det er noen som faktisk kommer for å ta meg? Hjertebank. Pustevansker. Indre uro. Dio stopper å bjeffe. Falsk alarm, men nå er jeg bare enda mere sliten. Kroppen roer seg sakte men sikkert og jeg sovner.

Etter en time våkner jeg igjen. BIPOLAR EKSPEDISJONEN, herregud, hvem faen tror jeg at jeg er. Alle menneskene som heier på meg, og jeg får det helt sikkert ikke til en gang. Tenk om jeg snubler i en stein allerede på dag 2 og brekker beinet. «Unnskyld alle sammen, jeg klarer ikke gå på beina mine, så prosjektet er avlyst». En ting å dra på langtur, men JEG, med sosialfobi, deler med hele verden at jeg skal på tur. No pressure at all.

Tomhet. Jeg er så sliten. Den indre krigen som pågår inne i hodet mitt sliter meg helt ut. Hvorfor kan ikke tankene bare la meg være i fred? Den forbanna angsten. Jeg er lei.

Teksten ble skrevet mens angsten herjet. Det er ekte. Nå sitter jeg kjøkkenbordet med en kopp kakao. Jeg kom meg til slutt ut av sengen, for hundene trengte meg. Dio og Jett måtte ut, trekkhundene trengte kjøttsuppen sin så de er klare for trening i kveld, hundegården måtte møkkes. Plutselig sto jeg der, dagen kom i gang, verden gikk ikke under denne gangen heller. For meg er det utrolig viktig og helsefremmende å ha hundene å ta vare på. Uansett hvor dårlig form jeg er, MÅ jeg ta vare på de. Og guess what? Dagen blir faktisk bedre etter jeg har tilbragt tid med de. Det er umulig å ikke smile eller le, helt umulig, når du har 9 logrende haler som møter deg.

Heldigvis jo lengre jeg kommer, jo mindre dårlige dager har jeg. Marerittene er sjeldnere, panikkangstanfall kommer sjeldent og svakere enn før, den sosiale fobien er ikke like ekstrem og deperesjonene er kortere og mildere. Mye av æren gir jeg til hundene, miljøet, småbruket, helsesystemet som har hjulpet meg, men til syvende og sist har jeg gjort en forbanna god jobb selv.

Jeg skal ut døren igjen.

/Veronika

 

Uten mat og drikke, duger helter ikke

En av våre turregler: Vi skal ALDRI ta diskutere noe før vi har spist mat.

Ingen av oss er noen kostholdseksperter, men vi skjønner såpass at vi trenger mat, og kanskje litt flere kalorier enn vi vanligvis trenger i hverdagen. Vi har tatt utgangspunkt i Børge Ouslands Ekspedisjonshåndboka sitt eksempel på matrasjoner. Man ønsker jo mest mulig næring av noe som veier minst mulig. Vi trenker å ha to depot på turen vår, så vi slipper å bære med all maten fra start av. Planen er å ha første når vi kommer frem til Elverum, og det andre på Ringebu. Dette løser vi så lett som å bare sende en pakke til oss selv i posten!

Vi aner faktisk ikke hvor lang tid vi vil bruke på turen, men har regnet ut mat til 30 dager. Mest sannsynlig blir turen noe lengre, men vi kommer nok til å snike til oss et og annet bedre måltid på vår vei om økonomien tillater det og vi tar «litt i» når det gjelder rasjoner. Heller for mye enn for lite potetgull liksom.

Frokost (per pers):

Havregryn 100g

Tørrmelk 30g

Brunt Sukker 15g

Rosin 15g

Matolje 15g

Kan tro vi kommer til å bli lei havregrøt, men enklere blir det ikke! Til sammen trenger vi da 3kg havregryn, 600g tørrmelk, 450g brunt sukker, 450g rosiner og 600g matolje. Dette vil komme på ca 300 kr per person.

Lunsj (per pers):

Nøtter 75g

Rosiner 75g

Spekepølse 75g

Potetgull 130g

Sjokolade 130g

Vi tipper at lunsjen blir dagens høydepunkt, ihvertfall i starten. Begge to er i bunn og grunn skikkelig usunne sjeler! Dette blir til sammen 2,2kg nøtter, 2,2kg rosiner, 2,2kg spekepølse, 3,9kg sjokolade og 3,9kg potetgull per person! For å være ærlig håper vi at Totenflak kan komme på banen og være litt greie her! Lunsjen kommer på omlag 2000 kr per person.

Middag og kvelds (per pers):

Real Turmat 113g

Smør 25g

Posesuppe 32g

Real Turmat blir stort sett det vi skal spise av middag på hele turen, og det koster flesk. Vi trenger til sammen 60 pakker, som igjen blir omtrent 6000 kr. Heldigvis finnes det såpass mange forskjellig varianter at vi slipper å gå HELT matlei på tur. Vi håper også på å få litt fisk. Det blir ca 3,4 kg Real Turmat, 750g smør og 960g med posesupper og 3700 kr per person.

Ellers så blir det jo småtteri som: Energipulver, kaffe, kakao, te o.l.

Til sammen vil nok maten veien rundt 18-19 kg, som igjen deles opp i tre deler ettersom hvor lang tid vi tenker å bruke på etappene.

Hundemat:

Wicket sin mat er vi fortsatt usikre på, siden han er litt småspist og kresen. Vi håper han kan gå for tørrfôr, ellers er jo frysetørket vom en mulighet. Viking/Klara kommer til å spise Canimat tørrfôr fra Hundekjørerbutikken, og det blir omlag 10 kg for hele turen.

Etter tips fra noen følgere som gjerne ville bidra til turen vår med en slant har vi nå opprettet en god gammel dags kronerulling, hvor dere kan bidra om dere vil, så går pengene til mat, drikke, gass, førstehjelp og annet nødvendig utstyr vi handler inn til turen.

Ønsker du å bidra? Gå inn på linken her!

/Maria og Veronika

 

Bipolar, å leve livet som litt gal

I dag vil eg (Maria) fortelle litt om Bipolar lidelse, og kordan eg opplever det i kvardagen.

Bipolar er ikkje ei sinnstemning, det handlar ikkje berre om humørsvingningar. Det handlar om at hjerna mi fungerar anneledes enn di. Hjerna mi let følelsane bestemme. Hjerna mi sluttar å bruke den delen av hjerna som seier ting som «Ikkje gå ut i togbana når toget kjem». Den går over til å seie «greit nok toget kjem, men SJÅ den fine blomsten som er på andre sida! Du MÅ ha den!»

Eg har eit par arr etter sånne fine tilfeller. (Ikkje spesifikt tog da, då hadde eg vært litt for flat til å blogge).

Der er to typar Bipolar, I, og II, Bipolar I vil seie at pasienten har gått inn i mani. Bipolar II vil seie at pasienten ikkje har gått over Hypomani, som er ein mildare versjon av mani. Eg her heldigvis enda mani-fri. Det vil seie eg er berre litt gal som eg sjølv likar å kalle det.

Min Opplevelse

Bipolaritet er ikkje noko eg tenker over i kvardagen. Men det er ikkje fordi det ikkje har ein effekt på kvardagen, det er fordi eg har levd med dette so lenge eg kan huske. Eg var endten født bipolar, eller so har eg utvikla det ekstremt tidlig. Det er umulig å vite sidan eg ikkje fekk diagnosa før eg var 18. Det har vært depresjon og «tomheit» eg har slete mest med, men har mine hypomaniske episoder. Ofte trigga av stress.

Eg sleit gjennom heile barndommen, når du ser for deg ein trassig, sta, og emosjonell ungdom, sånn var(og er) eg gjennom heile oppveksten. Men ikkje berre var eg vanskelig, eg fikk panikkangst ved tilfeller av å skulle gjennomføre heilt dageligdagse ting.

I veldig monge år blei eg kalt ein lat, bortskjemt unge. Dei sa eg måtte ta meg sammen, og mamma måtte være strengare. Dessverre for alle involverte, hjalp ingenting dei prøvde. Eg fikk aldri gjennomført barneskulen, og eg hadde ingen sjangse å henge med i ungdomskulen. Og psykdommen min blei verre og verre.

Når eg endelig fekk diagnosa som 18-åring, blei alt litt lettare, for vi kunne vertfall forholde oss til ei diagnose. Eg prøvde sakte men sikkert å få tilbake livet mitt, og klarte meg relativt bra umedisinert, so lenge eg kunne ta hensyn til mi eiga mentale helse i kvardagen.

Eg hadde eit stort tilbakefall i 2015, og blei veldig masse dårligare enn eg hadde vært før. Etter det har eg vært ganske tungt medisinert, og begynder no å stabilisere meg.

Takket være ein fantastisk kjæreste, to fine hundar, ein demonkatt, og masse frisk luft, blir eg no bedre for kvar dag. Eit stabilt liv, og trygge omgivelsar, gjer at hjerna mi slapper meir av, og ting roar seg innvendig.

Her er link til eit bokprosjekt eg var med på der eg og 6 andre bipolare snakkar om våre liv med bipolaritet. «Drøm i våken tilstand«. Forfattaren har og blogga om tidligare intervju i avisen Vestlandsnytt her! Eg har og skreve en del på Mental Helse Norge sin blogg.

/Maria

Bålchampis i kjærlighetens navn

Noen så kanskje Snapchat feeden min mens vi var på tur og lurte på hvorfor i helvete vi har drasset med oss champagne på helgetur i lavvo, men det var ikke tilfeldig i det hele tatt… og SÅ tørste er vi ikke. Det har seg sånn at Maria har blitt FORLOVET med Jørgen (ikke random fyr, men altså da samboeren. Han har skjegg). Og jeg har blitt spurt om å være forlover! Dette måtte feires med tur, champagne og ikke minst god mat. Takk for at du deler med meg, Jørgen!

Gratulerer så mye Maria og Jørgen! Jeg er glad i dere.

/Veronika

Camp Bipolar

Vi har vært på helgetur ved Kynnsjøen som ligger i Hedmark i helgen. Første ofisielle tur sammen! Denne turen skulle ha høy komfort, mye kos og mat. På langturen vår skal vi leve på den samme maten så og si, og man blir ganske så lei havregrøt, så på helgeturer koser vi oss ekstra mye! Vi har spist og drukket, ligget ved bålet, koset hunder, planlagt langturen, sanket ved og spist litt til. Jaggu har det ikke snødd også, for å gjøre det enda mere koselig for oss!

Helgens meny besto av:

Pitapizza med bacon middag fredag

Egg, bønner og bacon (selvfølgelig) til frokost lørdag

Båltaco til middag lørdag

Frokost på søndag ble da en herlig blanding…. altså bålpitatacopizza. (Vi kommer til å lage et innlegg om bålmat senere.)

Jett ble med på turen i stede for noen av huskyene denne helgen og fikk prøve seg på teltlivet for første gang. Hun klarte seg kjempefint. Litt stresset den første dagen, mye spennende å utforske og hadde ikke tid til å roe seg. Dag to var hun helt fantastisk. Bare lå på reinsskinnet og slappet av stort sett. Hun skal fortsatt ikke være med på langturen.

Wicket som er en erfaren uvanlig turhund klarte seg fint. Han ble litt stresset av at Jett var stresset, så de flakset rundt hele dag en. Dag to var han også kaputtski og bare tok det lungt. Jett spiste opp maten hans mens vi sanket ved, så da måtte han få hennes. Fair enough bytte syns Jett da hun spiste opp kylling og lungemosen hans, mens han fikk tilbake litt tørrfôr. MEN SAMME DET HAN HAR JO SKJEGG!

Erfaringer samler man mens man er på tur sammen. Vi har kommet frem til at Veronika ikke får åpne boksmat lengre, etter et dypt kutt i fingeren. Masse blod og litt bandasje senere hadde vi også fikset en minikrise sammen. Førstehjelpstrening CHECK! Ellers så har vi kommet frem til noen turregler for langturen, som mulig blir et eget innlegg! Veronika hater å lage mat inne, men ute er hun en (selvutnevnt) mesterkokk, så hun har blitt (også selvutnevnt) turkokk. Maria er den organiserte og ryddige av oss, og holder styr på rotet Veronika skaper.

Vi avsluttet en fin helg med å kjøre hundespann før Maria og Wicket heiv seg i bilen den tre timers lange kjøreturen hjem. Video er å finne fra det på Facebook siden vår! Vi har hatt en knall turhelg sammen og gleder oss til mange flere!

Vi liker store bål og skjeggete menn (og hunder)!

/Maria og Veronika

 

PTSD – lite visste de hvor mye jeg sleit

Dette innlegget er ikke sponset…. HEHE! Neida, dette blir kanskje et litt mere seriøst innlegg, jeg (Veronika) vil snakke litt om PTSD – Posttraumatisk stresslidelse (Posttraumatic stress disorder).

PTSD er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en eller flere hendelser som fører til psykiske traumer. Diagnostiske symptomer for PTSD kan være gjennopplevelse av traumen(e) igjennom såkalte «flashbacks», mareritt, angst, søvnproblemer og mye mere.

Jeg begynte i terapi for første gang for snart fire år siden. Det var første gang jeg pratet (delvis) åpent om hvordan jeg har hatt det i mange år. Diagnosen kom frem tidlig under utredningen. I mange år har jeg levd med PTSD, som igjen har begrenset min verden ekstremt mye. Sosial fobi, tilbakevendende deperesjoner, søvnproblemer og generel angst har gått igjen.

Igjennom oppveksten har jeg opplevd noen ting som barn (eller voksne) ikke skal utsettes for. Dette har da forårsaket at jeg nå er diagnosert med PTSD. Jeg vil ikke gå inn på nå om hva som har skjedd, men det er langt fra en normal oppvekst.

Jeg begynte ganske tidlig å slite på skolen, men fant tidlig ut at det var lettere å skjule det bak å være kul og tøff. Jeg ga da faen i skolen.  Jeg var rett og slett stemplet som et problembarn. På ungdomsskolen ble jeg utredet for ADD, ADHD og resten av alfabetet. Lite visste de om hvor mye jeg faktisk sleit.

Med det og pågående problemer rundt meg ble det aldri prioritert noen utdannelse. Jeg begynte på skolen og sluttet etter litt. Sov hele dagen, var våken med angst om natten. Jeg var «lat», som bare bodde hjemme uten å gjøre noe. Lite visste de om hvor mye jeg sleit.

Selvmordstanker har fulgt meg hele veien. Til og med et par forsøk i stillhet. Lite visste de rundt meg hvor mye jeg faktisk sleit.

Jeg kom meg til slutt ut i arbeidslivet, men det også bare fungerte så vidt. Og for fire år siden gikk jeg skikkelig på veggen. Det sa stopp. Enten måtte jeg få hjelp ellers måtte jeg dø. Enkelt og greit. Det fungerte bare ikke lengre.

Jeg hadde fått meg en venninne over internett. En ekte internettvenn (no shame). Hun heiet meg frem, og hjalp meg mot det å tørre oppsøke hjelp. Til dags dato er hun en av de viktigste menneskene i livet mitt. Jeg var også så heldig at jeg var venninne med datteren til fastlegen min, og hun også var utdannet lege. En dag sendte hun meg tilfeldigvis en melding på FB og spurte hvordan jeg hadde det….. og jeg sprakk. Det rant ut av meg, og vi avtalte å møtes. Den dagen ble en henvisning til DPS (distriktpsykiatrisk senter) sendt. Det reddet trolig livet mitt.

Etter fire år i terapi har jeg kommet ekstremt langt. Jeg har hatt ekstremt flinke folk innen for psykiatrien rundt meg, men også jobbet beinhardt selv. Det har vært en lang vei, og jeg er enda ikke fremme ved målet, men jeg jobber mot det.

Panikkanfall kan komme som lyn fra klar himmel. Mareritt som gjør at jeg våkner i dødsangst. Enkelte dager er bare angsten til stede. Ulmer i bakgrunnen. Kroppen føler at det er noe som er farlig, selvom jeg egentlig har det ganske så godt her på småbruket. Og ikke minst selvhatet. Tanker om hvor ubrukelig, dum, svak og lite verdt jeg er. At jeg ALDRI kommer til å bli en ressurs for sammfunnet. Sosial angst, redd for å dumme meg ut ovenfor andre. At de skal se hvor ubrukelig og dum jeg er. Kanskje sier jeg noe dumt? Etter hver eneste samtale jeg har med andre mennesker føler jeg at jeg har sagt noe dumt. At de nå tenker dårlig om meg. Ingen vil vel være venn med hun ubrukelige og svake jenta.

HELDIGVIS begynner det å bli færre og færre av de vonde dagene. Hverdagen blir mindre og mindre preget av psykdommen. Jeg bruker naturen, friluftsliv og hundekjøring som terapi og medisin. Uten det hadde jeg aldri i verden klart meg. Jeg fant meg selv i naturen. Jeg fant mestring og styrke. Det er min arena. Hundene og jeg.

/Veronika

Takk til dere!

Vi syns det er utrolig kult at vi har fått så god respons på det lille prosjektet. Det eskalerte fort fra en samtale til nå være spredd utover forskjellige sosialemedier med over 200 likes på Facebook på et døgn! Vi har vært så heldige at Videobryggeriet har laget en promo video til bloggen, og ikke minst at Atilla (@moenduran på Twitter) har laget en logo til oss.

Vi setter stor pris på at dere følger oss på turen! Og om du er kreativ og har litt mere skills enn oss, så send gjerne bidrag til oss på bipolarekspedisjonen@outlook.com

/Maria og Veronika

Hund på tur med sin kløv

Som dere sikkert har fått med dere, så skal hundene bære kløv og egen mat på tur. Det sies at en godt trent, frisk og rask hund kan bære opp til halvparten av sin egen vekt på lette turer. Selv trener vi mot at hunden skal bære 1/3 av sin egen kroppsvekt.

Selvsagt vil vekten lette mere utover turen mellom depot, da «vekten» er jo mat, som igjen blir spist. For Wicket sin del, som ikke veier mere enn 5 kg, blir kløv mest for å «jobbe» han også selvom han kanskje ikke er en typisk «kløvhund». Viking/Klara (usikkert hvilken det blir til turen, luksus med mange hunder) er spreke aktive trekkhunder, som kommer til å ha mange mil under labbene etter en sledesesong før langturen og vil være i toppform skal kunne bære da 8kg/7kg kløv.

Veronika og hundene bruker per dags dato kløv fra Kennel (feks Lars Monsen brukte den på Nordkalotten 365). Veldig fornøyd med kløven mtp. pris og funksjon. Har kun erfaring med å bruke den på Alaska Husky, og den passer ihvertfall huskyens anatomi godt.

Kennel kløv

Maria bruker Togo-kløven fra Seleverkstedet, da denne er vanvittig god og ikke minst er å få tak i til mindre hunderaser. Den er dyrere enn kløven fra Kennel, men verdt pengene.

Foto: Lånt av http://www.seleverkstedet.no

Det viktige er at hunden er ferdig utvokst før den får på seg kløven med vekt. I starten burde man kun ha på kløven, og eventuelt fylle den med avispapir eller plastposer for å få litt volum og hunden kan vende seg til å plutselig være dobbelt så bred. Så øker man gradvis vekten ettersom hunden blir vandt med kløv og kommer i form. Dette er vanvittig god trening både for arbeidshunder og sofahunder. Mange hunder også får en helt annen holdning når de må «arbeide» litt på tur, ikke bare dasse rundt og tisse på hver eneste pinne i nabolaget. Prøv da vel!

Så husk:

1. Hunden må være frisk
2. Tren gradvis opp hunden til å bære kløv
3. Pakk vekten riktig og lik vekt på begge sider
4. Kløven skal passe godt
5. Det skal være moro og hunden skal trives!

I teorien kan alle hunder bære kløv, men enkelte raser egner seg bedre enn andre. Du kjenner din hund best. Et lite tips: Pass godt på potene! Ha gjerne med potesokker og potesalve.

God tur!

/Maria og Veronika

Rondanekroppen 2017

Viking og Veronika

Det har seg jo sånn at man må være i nogenlunde «grei» form for å være på langtur og bære tungt, både for to- og firbente. Ingen av oss er i horribel form, men har da vært yngre og sprekere en gang i tiden. Så vi har startet med litt målrettet trening frem mot turen. Blogginnlegget er mest «nå har du sagt det på Internett, så nå kan du ikke skulke unna», litt skryt og litt motivasjon for dere som leser bloggen.

Målet er som sagt å overleve en langtur på 40 mil, med tung sekk over en måned. Nå før jul skal vi satse på seks «treningsdager» i uken. Både vekt og lengde på turene vil øke etterhvert, men også variere.

En uke kan se ut som dette feks:

Mandag: Styrke

Tirsdag: Sekk- og kløvtur

Onsdag: Styrke

Torsdag: Sekk- og kløvtur

Fredag: Kondisjon

Lørdag: Sekk- og kløvtur

Søndag: HVILEDAG

«SEKS DAGER I UKEN» tenker du kanskje? Det er rett og slett en «gå tur med hunden, men slenge på seg litt ekstra vekt». Vi har også lagt inn rene styrkeøkter, som da er hele kroppsprogram. En dag kondisjon med enten sykling, løping, elipsemaskin, eller roing. En hvile dag er slengt inn for å ikke virke cocky.

Prøv selv da vel! Sleng kløv på hunden (ikke særlig vekt om den er fersk på å bære kløv), og en sekk på deg selv. Start med 10 kg på den «vanlige tisseturen» med bikkja, og øk etterhvert som du føler for det.

Blablabla fysisk aktivtet er bra for den psykiske helsen også blablabla, men det er faktisk sant. Selv føler vi at etter vi fikk et mål å trene mot, så ble alt litt «lettere». Vi har ganske ræva og tunge dager, som vi skriver melding til hverandre «ååååå vil ligge i senga for alltid og spise sjokolade», men det blir færre og færre av disse. Opp og hopp, ut og gå…. eller noe. Fuck, nå er vi vel happy go lucky her, men ja.

Innlegg om hund og kløv kommer!

/ Maria og Veronika

Maria og Sabé