Humor på tur

Vi har samlet en liten del av rare ting fra turen her.

Veronika leser dikt

Vi sitter ved vannkanten ved bålet og Veronika skal lese dikt av Helge Ingstad.

«Se i bålet eller utover vannet mens jeg leser»

*Maria ser i bålet*

«Nei åååå du er teit*

Det ble aldri noen flott og magisk diktlesning.

Pakkesangen

Hver gang Veronika pakket sammen utstyr og telt sang hun:

Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er munnspillet mitt med fire toner i. Hvor er jespers hatt, hvor er ditt og datt, hvor er pungen jeg hadde fire kroner i?  jeg er sikker på jeg hadde den i går. 

Marias påfunn

Maria: kan jeg felle det treet?

Veronika: nei.

Maria: kan jeg gå ut på isen?

Veronika: nei.

Maria: skal vi bade og slå bort is så du kan fiske?

Veronika: nei.

Hygiene

Maria har vaska håret og seg selv i vannet. Og Veronika klasker litt vann i trynet.

Maria: skal du ha såpe?

Veronika: nei driver ikke med sånt

…

Veronika: har du vasket håret med shampo? Kan jeg få lukte på håret ditt? Mmmmm

Bryllupsplaner

Vi tusler i solsteiken og pratet om bryllupet til Maria og Jørgen. Vi kom frem til noen veldig gode ideer.

Maria: Ja da gjer me det sånn. Då var det bestemt…… Nei faen må spør Jørgen og ikkje berre deg

Froskedammen

Veronika sender Maria en hyggelig sms

Sår avskjed

Veronika da Maria brøyt

«du har fått meg til å like å dra på folk så bare drar du?»

Ved bålet

Vi satt ved bålet i en transe og drakk te. Var maks avslappet. Plutselig bryter Veronika ut «MARIAAA KJÆRRINGA BRENNER», det hadde tatt litt fyr i pinnen som holdt kaffekanna oppe over bålet.

Yukon vs. kløv

Yukon er veldig glad i kløven, men en ting er sikkert, det var ikke lett å komme seg opp om man først havnet på ryggen med kløven på. Etter litt latter ble han hjulpet opp med et lite knuff.

/Maria og Veronika

Veronikas tur

Her kommer mitt innlegg og oppsummering av turen. 
Det er trist at ikke alt alltid går etter planen, men det er jo også litt meningen. Man kan ikke forutse alt som kan skje, til tross for gigapakke med førstehjelp. 

Mine utfordringer på turen har igrunn bare vært bagateller som ødelagt liggeunderlag, telt og lighter. Kroppen har selvsagt vært øm, men ellers fin. Ene kneet begynte å tulle i nedoverbakker. 

En av mine store utfordringer som jeg forutså var det å faktisk være på tur med noen andre enn en hund over lengre tid. Dette har gått utrolig bra. Uansett tungt, jævlig eller sure vi har vært har vi backet hverandre, tullet og ledd. Mye galgenhumor. 

Det psykiske har vært å være bekymret for Maria. Å være langt inni gokk imokk og hun skulle falle om. At det var noe skikkelig alvorlig, som Maria nevner i sitt innlegg. Det var vanskelig å ikke bare kunne fikse det med mitt fantastiske førstehjelpsutstyr. Det var utrolig trist at Maria brøyt. Jeg fikk en skikkelig knekk i teltet på kvelden da alt kom over meg. Heldigvis valgte jeg å sove på det og tusle litt videre. Bedre avslutte turen med et smil enn tårer. 

Ellers har turen vært veldig fin for meg. Yukon og jeg har kommet veldig nære. Han har fått drøss av erfaringer som vil være viktig senere. Det var jo litt gambling å ta han med, siden jeg aldri har hatt han med på lengre turer enn en natt og da uten kløv. Heldigvis gikk det over all forventning! Han går til og med pent i nedoverbakker nå om jeg kobler halsbånd og gir kommando rolig. Utrolig stolt! Fin 2 årsfeiring med «valpen». 

Det lå is på vannet hvor enn jeg gikk. Så fiskestanga jeg drysset med var ikke til mye hjelp. Jeg sendte fiskeutstyret med Maria da hun dro. GJETT HVOR DET IKKE VAR IS? Jo neste leirplass, Storøyungen. 

Det er vel ikke så mye mere å si enn at jeg elsker Norge. Naturen gir meg utrolig mye, og jeg gleder meg til Maria og jeg skal fortsette turen. Vi har ikke gitt opp, ting ble bare ikke helt som det skulle i denne omgang. Mestring føler man uansett. Jeg står ved det at friluftsliv med en dose telt og bål forbedrer helsen, for min del spesielt psykisk. Jeg må ut igjen fort! 

Hvil i fred Vegard. Jeg har tenkt på deg hele turen. Mange fine minner har vi. Du var en virkelig god person. Kunne ønske jeg fikk se deg igjen, men hvil nå. 

/Veronika 

Dag 7

Dagen startet med at jeg lå leeeeenge i posen og latet meg mens jeg hørte regnet hamre på teltduken. Yukon var ikke særlig ivrig på å stå opp heller, så vi ble liggende og kose.

Regnet ga seg etterhvert og da satte vi igang med frokost. Tror vi begge satt pris på en dag som det ikke er så jækla varmt. Måtte kle på oss litt, så kosa vi oss glugg.

Dette blir siste dagen vår på tur for nå. Vi fortsetter herifra med Maria når hun har blitt bedre. Jeg er ganske demotivert nå, siden turen ikke skulle bli sånn. Trenger å «resette» meg selv mentalt. Siste kaffeslurk inntatt og jeg setter nesa mot Hakadal igjen, for å bli hentet der.

Ble invitert inn på ei hytte og fikk kakao og banankake! Mmmmmm.

En måned på tur ble til to uker til så en uke på tur. Litt trist, men jeg har kost meg masse denne uka. Håper vi slipper så mye oppstart surr neste gang.

Kneet mitt setter nok pris på en liten hvil uansett.

/Veronika

Dag 6

Lørdag 6 mai. Jeg skriver dette mens jeg sitter i leir ved Storøyungen med Yukon. Her er det null nada dekning så beklager om noen har prøvd å få tak i meg!

Hunden har kræsja.

Det var rart å starte dagen uten Maria. Jeg spiste forsåvidt frokost med en gang og pakket sammen for å labbe videre.

Dagen startet med mye asfalt, som knea mine ikke er særlig glad i, generelt kropper liker ikke asfalt. Etterhvert kom jeg inn på blåmerket sti igjen. Og det ble klatring i noen timer. Det var utrolig tungt, men gikk fint med noen pauser.

Vi hadde pause ved et lite vann som var stappet av frosker. FROSKER OVERALT! So much fun. Det kom en ungjente som skulle hente litt froskeegg. Vi ble sittende å skravle litt.

For to dager siden klarte jeg å tryne og slå det ene kneet mitt. Akkurat samme kneet som jeg har en ulyd i, og var litt skeptisk til på turen. Det har forsåvidt gått helt fint, utenom i nedoverbakker. Helt jævlig rett og slett. Opp er gøy. Bortover er gøy. Ned er forbanna vondt.

Kneet streiket på vei nedover igjen i dag. Så haltet meg frem ved der jeg skulle slå leir og bannet for annethvert skritt.

Yukon har vært helt suveren i dag. Verdens beste turkamerat! Vi skravler og vi diskuterer. Vi koser og vi virrer.

Nå skal vi fyre opp et bål, spise smertestillende og lese Pelsjegerliv av Helge Ingstad til det er kvelden.

PS: Hva faen skjer med været? Jeg koker bort snart!

/Veronika og Yukon

Dag 5

Nå ligger jeg i teltet på verdens tristeste leirplass. Bakgrunnslydene er en kombinasjon av fuglesang og biltrafikk. Det ble slik nå siden Maria måtte plukkes opp. 
Jeg er egentlig ganske nedfor kjenner jeg. At vi gikk fra å være supermotiverte på verdens herligste tur, til at Gaul måtte gå, så til at Maria måtte bryte. Nå er det bare Yukon og meg igjen. 

Iløpet av turen har jeg synger glade teite barnesanger til å hyle «aaaaaall by myseeeelf, doooon’t wanna be aaaaal byyyy myself ANYMORE». 

Ellers har dagen vært fin for min del. Formen har vært fint, litt lite søvn pga jeg frøys en del, men det gikk fint. Knea hyler litt i nedoverbakker, men det er et luksusproblem. 

Jeg har blitt rå på å reparere turutstyr på disse fem dagene da jeg allerede har vært igjennom liggeunderlag, telt og ullundertøy. 

Liggeunderlaget har fått kult laken av fjellduken for å beskyttes mot mere av Yukons påfunn. 

Yukon er en fantastisk hund å ha med på tur. Han elsker kløven og hopper av glede når han ser den skal på. Ellers har han vokst utrolig mye bare på disse fem dagene. Vi har fått utrolig god kommunikasjon som vil lønne seg når trekksesongen er igang igjen og han skal være lederhund. 

Jeg var så heldig å få trøstegave av kjæresten til Maria siden han hentet henne. Mmmmmburger og frappe! Opptur! 

Nå er det kvelden på meg. Sliten fysisk og psykisk. Grine meg i søvn. Hehe neida. Joda. 

Hvil i fred Vegard. 

/Veronika og Yukon 

Marias tur

Veronika har for det meste vert sjef for å blogge på tur, men eg tenkte eg skulle skrive litt om min opplevelse av turen til no, og kvifor eg valgte å bryte etter berre 5 dagar.

Fyrste delen av turen gikk fint, men pluttselig på dag 3, klarte eg nesten ikkje å puste so fort vi bevegde oss oppover(altså i høgdemeter). Vi blei begge bekymra, då eg tydelig sleit med å få i meg nok oksygen so fort det var det minste vertikal sti.

Det blei tungt å puste berre etter eit par steg, eg pusha på og gikk vidare ei stund. Men måtte ofte stoppe for å roe ned kvalmen og svimmelheita som kom av å gå oppover. Dette førte til at ting gikk sakte framover, og eg følte meg ganske ubrukelig.

Eg var fyrst bekymra for at det var Lithium forgiftning, då eg tek Lithium medisinar kvar dag og veit det er ein risiko ved høg aktivitet og lavt veskeinntak.

Når vi såg utover dagen at det var begrensa til berre oppoverbakkar. Og at det var konstant og jevnt heile bakkane. Innsåg vi at det må vere noko anna. Vi valgte å sjå om det gikk over med kvile og «god» mat. Men det blei ikkje bedre over dagane som følgte.

Når vi kom til Hakadal, og eg såg over neste steg i planen vår. Då innsåg eg at eg ikkje kom til å klare det. Neste skulle bli rundt 250m stigning i løpet av ei kort tid. Og eg trur rett og slett eg hadde måtta blitt henta ned halveis oppe med helikopter. Det følest surt og trist å måtte bryte her. Men sånn blei no det. Eg skal til legen å få tatt testar. So håper eg at dei finn ut det er noko dei kan fikse med medisinar. For å ta meds er eg god på! Ikkje puste derimot er ikkje min ting.

Vi vil fortsette so fort vi veit det er trygt. Og eg(og Nika) vil gjere alt vi kan for å fullføre Rondanestien i løpet av året. Dog muligens i fleire mindre etapper.

Eg har ellers hatt ein fin tur, med herlig selskap! Det var trist at Gaul ikkje ville gå med oss, men det var tydelig meir stress enn gøy for han. Veronika, Yukon og eg har kosa oss masse! Vi har sunge, dansa, ledd, og tryna i lag.

/Maria

Tre ble til to

Desverre har ikke Maria blitt noe bedre og har bestemt seg for å bryte i Hakadal hvor vi er nå. Veronika og Yukon skal sove på det til i morgen om de går videre alene.

Det er litt vanskelig valg da dette egentlig er et felles prosjekt vi har. Så om Veronika går videre blir det ikke helt til Elverum denne omgang.

Maria kommer til å skrive et innlegg om sin opplevelse av turen i et innlegg da hun kommer hjem/har sovet.

Vi skal fullføre Rondanestien, Maria må først til lege og finne ut hva som er galt med henne. Så resten blir utsatt til senere.

/Maria,Veronika og Yukon

Dag 5 – Yukons vrede

Dagen startet som vanlig med frokost og nedpakking. Deilig vær. Noe vind men sol. Havregrøt med sukker og rosiner til frokost og en kopp kaffe/te.

 Oppvas må til, og den er deilig å ta ved vannkanten med mose som Oppvask børste. Så begynner pakkingen. Yukon lå å sov i skyggen da han ble bitt av en tissemaur og fikk panikk. Han løp rett på teltåpningen å forsøk på å gjemme seg i skjul. Der var selvsagt nettingen oppe, så den ble rivd opp.

Nok en morgen med reparasjon på Veronika. Vi må bli sittende et par timer så det får tørke litt.

D&Det ble ikke så vakkert, men nå håper det funker. Liggeunderlaget har holdt luft hele natten, så Veronika har jo litt lappe-skills.

Håpe resten av dagen går på skinner. Ihvertfall litt.

/Maria, Veronika og Yukon

​

Dag 4

Har oppdatert forrige innlegg med noen bilder. Fortsatt dårlig dekning så blir ikke all verden.

Maria er fortsatt ikke i god form, så vi har tatt det veldig rolig i dag med en kort etappe. Nå ligger vi ved Ørfiske. Det er en del vind, sol og fint vær ellers.  Vi har fått et par camp-ducks som cruiser rundt oss.

På morningen i dag ble Yukon så glad da Veronika våknet at han hoppet på henne og klarte rive hull i liggeunderlaget. Veronika har lappet det etter beste evne og håper hun ikke våkner rett på bakken i natt.

Sånn ellers har vi det bra! Ingen gnagsår eller noe annet. Utenom at Maria nesten dør når vi beveger oss. Pytt Pytt. Svime av litt gjør vel ingenting? Tssss.

Nå skal vi fyre igang bål og lage oss middag. Ellers blir det nok tidlig kvelden!

/Maria, Veronika og Yukon

&​

Dag 3

Her kommer det en oppdatering fra dag 3 på tur. Det har vel så og si fortsatt i samme stil. Maria har blitt dårlig, så dagens etappe ble kort. Vi har bestemt oss for å gå litt rolig og håpe det gir seg etterhvert eller om det bare var dagsformen etter gårsdagens kaos. 

Vi har slått opp leir ved Tømtetjern. Her hører vi bekken bruser og fuglene synger. Nå skal vi kose oss med bål og mat. 

Yukon klarer seg utrolig bra som turhund. Han har klart å roe ned mentalt, og er ikke helt på styr konstant. I nedoverbakker har han lært seg delvis å vente. Det går bedre og bedre. Kløven liker han godt. Jobbe er gøy! 

/Maria, Veronika og Yukon 

Dårlig dekning. Sliter med å få lastet opp bilder. Skal redigeres inn.