1 år har gått

Det har allerede gått 1 år, og jeg sørger fortsatt over turen. Jeg var megamotivert og hadde skyhøye forventninger. Noe av det som plager meg allermest er at jeg skuffet alle som bidro oss med penger. Selvom det ikke var jeg selv som ble dårlig, men kjenner på det fordet.

Første jeg leste på internett da jeg våknet dagen turen skulle starte var at en god venn gjennom mange år hadde død. Ikke verdens beste start på et eventyr, men jeg skulle gå for han.

Maria ble dårlig og sleit med å gå oppover, som resulterte i at hun hadde ikke sjans til å klare følge de planlagte dagsetappene. Det ble selvsagt psykisk veldig vanskelig for meg, men jeg visste jo hun ikke kunne noe for det.

Det føltes ikke riktig å fortsette alene. Jeg håpet vi skulle kunne gå ut igjen etter en liten stund. Plutselig har det gått 1 år.

Det er dager jeg våkner i angst for jeg er redd for hva dere tenker om meg nå. Etter alt dere bidro med til turen. Jeg føler jeg har skuffet dere alle, selvom jeg egentlig ikke fikk gjort noe med det.

Håper dere kan tilgi meg.

Neste sommer planlegger jeg en mini ekspedisjon for meg selv. Jeg skal ikke gå så langt, men jeg skal bo på ei koie i Finnemarka alene med to hunder. Det er hverken mobildekning eller innlagt vann. Primitive forhold i nydelig natur. Jeg har planer om å gå på overnattingsturer med koia som utgangspunkt. Utforske Finnemarka, som jeg er så glad i.

Å leve primitivt på en liten koie i skogen har vært en drøm i mange år. Kjenne på ensomheten, men trives med det.

Er det noe dere kunne vært interessert i å lese om her på bloggen? Jeg må gå et stykke for å kunne blogge, men er verdt det om jeg kan gi noe tilbake til dere.

Det er ihvertfall noe. Til jeg en dag setter mine føtter på Dovrefjell med et stort smil.

/Veronika

Fortsettelsen

En liten oppdatering fra oss siden noen har lurt på hvordan det går. Turen er fortsatt utsatt på ubestemt tid. Maria har undersøkelser på sykehuset om dagen. Vi håper selvsagt på å få dratt på tur igjen snart, men vi vet ikke noe enda. 

Vi har ikke gitt opp, ting må bare ligge litt. Ingen av oss har dårlig tid, så det går fint. 

/Maria og Veronika 

Depresjon

Depresjon er noe vi begge er plaget av. Det kan variere veldig i lengde, men også i grad. De fleste mennesker opplever en eller flere depresjon iløpet av livet. 20-30% sier Google. Å være deprimert er ikke å være litt «deppa» eller nedfor. Alle opplever tyngre dager. 

Det er så mange forskjellige symptomer på depresjon. Nedstemthet, tiltaksløshet, mangel på energi og gjennomføringsevne, søvnløshet, man sover unormalt mye, unormalt stor matlyst eller helt omvendt, at man har ingen matlyst. Suicidale tanker kan oppstå. Konsentrasjonsvansker, skyldfølelse, selvtillit. 

Når man står i det, og ikke føler glede over noen ting lengre, blir det tøft og det er vanskelig se noen utvei. Bare det å ha motivasjon nok til å klare stå opp er en krig. 

Noe folk ofte sier er «du burde prøve å tenke positivt» eller ting som «se på alt det fine du har i livet ditt», men dette er ikke noe å «bare gjøre» . Når du er så nede at du ikke husker sist du spiste, og alt rundt deg er utydelig og svarthvitt. Hele verden beveger seg mens du er innesperret i en boble av nedstemthet. Når det første du tenker når du våkner er en sarkastisk «Flott.. Jeg våknet i dag også». Det er en forstyrrelse i hjernen. Ikke noe man velger selv.

Man prøver å huske hvorfor man skal leve. Fortsette å kjempe. Spise. Puste. Sove. Være. 

Ofte blir mann dårligere av mangel på forståelse. Man rakker ned på seg selv når folk bagatelliserer med «hjelpende» kommentarer som «fokuser på det positive» eller «gå deg en tur». Det hadde jo ikke vært et så stort problem for mange om det var så lett. 

Det er veldig tungt for de nærmeste også. Å se en person man er glad i bli «borte» foran de. Prøve å hjelpe, si de rette tingene og gjøre oppmuntrende ting, men ingen hell. Noen kan gjerne ble dratt litt med ned eller at de rett og slett blir redd for å si/gjøre noe feil, og trekker seg unna. Pårørende kan også kontakte helsevesenet for å spørre om råd! 

Vi er begge medisinert med såkalte «lykkepiller», altså antidepressiva. Fortsatt kommer depresjonen, men den ville trolig vært verre uten. 

Mange ser på folk som går hjemme pga psykiske problemer som «late» eller at de har «ferie» hele tiden. Kan jo gjøre hva de vil. Tilfellet er at vi kjemper en krig inne i vårt eget hodet hver dag og prøver overleve. Krig er ikke ferie. Hadde det vært å «bare gjøre» hadde det vært gjort. Ingen ønsker å ha det så jævlig. 

/Maria og Veronika 

Elektronikk på tur

Det å blogge og være på tur var en ny greie for oss begge. Man er plutselig helt avhengig av strøm selvom man er på tur.

Vi brukte selvsagt ikke opp alle powerbanks vi hadde med, siden turen ble meget kortere. Også siden vi hadde med to solcellepanel! Det fra Cyclops ble mye brukt. Veldig bra med tanke på at det kostet 300 kr på tilbud (nypris 1200). Med den klare himmelen med sol hele dagen hadde vi rett og slett ikke bruk for powerbanks. Hadde været vært noe annet så hadde det nok blitt nødvendig.

Veronika sto for kamera med WiFi-overføring til telefonen for å legge til i blogginnlegg. Vet ikke hvor nødvendig det var da så og si hele turen har hatt dårlig dekning så vi ikke får lastet opp på bloggen, men hyggelig å få lastet opp litt bilder til livstegn.

På denne tiden av året bruker man ikke akkurat hodelykt så mye, så batterier til det var ikke nødvendig.

GPS’en  ble skiftet batteri på en gang iløpet av uken. Kan også bruke oppladbare batterier.

Elektriskutstyr:

• GPS: Garmin 64st
• Solcellepanel: Cyclops W7
• Solcellepanel/powerbank: Powermonkey Extreme
• Kamera: Nikon Coolpix S7000 og Sony Cyber-Shot DSC-W810
• Powerbanks: 3x iiglo Powerbanks

/Maria og Veronika

Marias tur

Veronika har for det meste vert sjef for å blogge på tur, men eg tenkte eg skulle skrive litt om min opplevelse av turen til no, og kvifor eg valgte å bryte etter berre 5 dagar.

Fyrste delen av turen gikk fint, men pluttselig på dag 3, klarte eg nesten ikkje å puste so fort vi bevegde oss oppover(altså i høgdemeter). Vi blei begge bekymra, då eg tydelig sleit med å få i meg nok oksygen so fort det var det minste vertikal sti.

Det blei tungt å puste berre etter eit par steg, eg pusha på og gikk vidare ei stund. Men måtte ofte stoppe for å roe ned kvalmen og svimmelheita som kom av å gå oppover. Dette førte til at ting gikk sakte framover, og eg følte meg ganske ubrukelig.

Eg var fyrst bekymra for at det var Lithium forgiftning, då eg tek Lithium medisinar kvar dag og veit det er ein risiko ved høg aktivitet og lavt veskeinntak.

Når vi såg utover dagen at det var begrensa til berre oppoverbakkar. Og at det var konstant og jevnt heile bakkane. Innsåg vi at det må vere noko anna. Vi valgte å sjå om det gikk over med kvile og «god» mat. Men det blei ikkje bedre over dagane som følgte.

Når vi kom til Hakadal, og eg såg over neste steg i planen vår. Då innsåg eg at eg ikkje kom til å klare det. Neste skulle bli rundt 250m stigning i løpet av ei kort tid. Og eg trur rett og slett eg hadde måtta blitt henta ned halveis oppe med helikopter. Det følest surt og trist å måtte bryte her. Men sånn blei no det. Eg skal til legen å få tatt testar. So håper eg at dei finn ut det er noko dei kan fikse med medisinar. For å ta meds er eg god på! Ikkje puste derimot er ikkje min ting.

Vi vil fortsette so fort vi veit det er trygt. Og eg(og Nika) vil gjere alt vi kan for å fullføre Rondanestien i løpet av året. Dog muligens i fleire mindre etapper.

Eg har ellers hatt ein fin tur, med herlig selskap! Det var trist at Gaul ikkje ville gå med oss, men det var tydelig meir stress enn gøy for han. Veronika, Yukon og eg har kosa oss masse! Vi har sunge, dansa, ledd, og tryna i lag.

/Maria

Tre ble til to

Desverre har ikke Maria blitt noe bedre og har bestemt seg for å bryte i Hakadal hvor vi er nå. Veronika og Yukon skal sove på det til i morgen om de går videre alene.

Det er litt vanskelig valg da dette egentlig er et felles prosjekt vi har. Så om Veronika går videre blir det ikke helt til Elverum denne omgang.

Maria kommer til å skrive et innlegg om sin opplevelse av turen i et innlegg da hun kommer hjem/har sovet.

Vi skal fullføre Rondanestien, Maria må først til lege og finne ut hva som er galt med henne. Så resten blir utsatt til senere.

/Maria,Veronika og Yukon

Camp to Øyungen

Vi har blitt nødt til å stoppe her for å vente på at Gaul skal bli hentet. Han må dessverre bryte. Han har ikke spist, og har logget helt ut. Vil ikke gå mere. Sånn ble 3 til 4. Tung start. Vi andre tre går videre.

/Maria og Veronika

Turen er i gang

Da er vi i gang. Bikkjene er stressa og det er folk overalt. Går slalåm mellom folk. Gleder oss til å komme oss ut av Oslo.

/Maria og Veronika

Usikkerhet

Turen vår starter om under to uker. Våren har vært litt treg i år, så det ligger fortsatt en meter snø over Hedmarksvidda og selvsagt mye i høyden.
Valget står på en måte mellom å utsette turen til juni, eller å gå ut første mai og se ann hvordan det blir.

Vi har valgt å gå ut den første mai, for så å gå Oslo-Elverum etappen på 10 dager, for så å vurdere ut i fra værforholdene om vi går videre, eller tar et par uker pause før vi setter nesa videre.

Helst hadde vi sett å gå alt sammenhengende, men vi gleder oss så til å komme oss ut på tur nå at vi har bestemt oss for å ta 10 dager først.

/Maria og Veronika

Testing

Dette innlegget blir en «blogging fra mobil» – testinnlegg. Vi skal prøve å blogge hver dag på turen, så greit å vite hvordan det fungerer. 

Vi gleder oss til tur! 

/Maria, Veronika, Gaul og Yukon