Yukons tur

Som nevnt tidligere var det litt gambling å ta med seg Yukon på en lengre tur, da jeg ikke hadde prøvd han på det tidligere. Han var i veldig god form etter sledesesongen, så det fysiske sto det ikke på, men hvordan han ville takle det «ukjente».

Tidligere har han bare vært med på småturer i nærmark med 1-2 netter overnatting, da også uten kløv. Vi trente litt med kløv med vekt i forkant av turen på tusleturer, og han ble fort veldig begeistret for kløven. Han hoppet av glede da han så jeg kom med den, for det betydde at nå blir det TUR!

Dette fortsatte på turen. Til tross for at han allerede hadde bært kløv på opp til ti kilo i seks dager, ble han glad og logret da han så jeg pakket sammen utstyret og kom med kløven. Ingen tvil om at han trivdes med den!

Han spiste godt, som han alltid gjør. Ble veldig flink til å gå rolig i halsbånd i nedoverbakker, og ellers hjalp han til med litt ekstra trekkraft i oppover. Rett og slett en stor ressurs!

Om kvelden var det bare å si «nå skal vi legge oss» så ble han med bort til teltet, gikk inn og la seg til rette på sin side i teltet (prøvde seg gjerne oppå soveposen først). Det gikk litt utover turutstyret å ha hunden i teltet, men ingenting litt lapping ikke fikser. Både liggeunderlag og telt fikk merke Yukons nærvær.

I leiren sto han mye oppstilt på line, som var UTROLIG kjedelig i starten, men etterhvert satt han pris på å få hvile når han kunne. La seg til stort sett og slappet av.

Hundeutstyr på turen:

• Kløv fra Kennel – Slitesterk og stabil kløv, veldig fornøyd.
• Potesokker fra hundekjørerbutikken (ble ikke brukt)
• Potesalve – Patch ‘n go kjøpt hos Troll-hundefor
• Line til oppstalling fra Kennel
• Nomesele og halsbånd fra ManMat som lå godt inntil kroppen. Myk og god så den ikke gnagde. Tørket lett.
• Centaura – Mygg, flått og flue beskyttende spray man kan bruke på både hund og menneske. Kjøpt hos veterinær.
• Hundemat fra V.I.P. Hundefôr
• Mat/drikkeskål som er sammenleggbar kjøpt i dyrebutikk
• Førstehjelpspakke med diverse renseservietter, bandasjer, strips, barberhøvel, saks, flåttfjerner, hoggormknappen (prednisolon er ikke en fullstendig behandling men kjøper deg tid når du er mere enn to timer unna veterinær og behandling), smertestillende og antibiotika.

Hvis du lurer på noe angående hund på tur legg igjen en kommentar, så skal jeg svare så godt jeg kan!

/Veronika og Yukon

Når angsten blir realitet.

Dei fleste rundt oss veit det nok, men Maria sin hund Gaul, blei truffe av ein bil i 80kmt på Mandag som var. Sterk som han er, overlevde han, og viser ingen tegn for varige fysiske, eller psykiske skader.

Han satt igjen med kraftig hjernerystelse, skada brusk i bihulene, eit djupt kutt i panna, skade på auge, og nokon små skrubbsår her og der.

At han overlevde er noko vi alle er utrulig glad for, men og sjokkert overt. At han slapp unda med so «små» skader, er nesten ikkje til å tru.

Vi var ute i skogen, med alle hundane, og lot dei springe rundt, leike, og drive godbitsøk. Alle var glade, og eg sukka lykkelig, og sa «det er so uendelig godt å sjå dei alle få springe og leike i skogen». Når det var på tide å gå i bilen for å kjøre heim, sendte eg dyra ut for å springe ei siste runde rundt på området, det var mørkt, men dei haldt seg alltid innanfor lengda haudelykta rakk. So vi haldt auge med dei. Vi ropte dei inn for å samle dei, Sabè kom fort, Wicket var rett bortanfor, men Gaul snudde ikkje.
Vi prøvde å halde positiv stemning, og lokke fint, og kasta ut eit godbitsøk nær oss, men det virka ikkje som han høyrte oss. Han forsvant ut av synet vårt. Vi var eit stykke frå vei, so vi vandra rundt i skogen og lokka ei stund, i håp om at han berre ville springe litt til.
Vi veit ikkje kvifor han pluttselig ikkje høyrte på oss. Etter ei stund gav vi opp og prøvde finne spor av han, som vi fort såg hadde gått i full fort mot hovedveien.

Det gikk relativt fort å finne han då, ettersom han sprang langs veien. Eg hoppa ut, og fikk halvveis fokusert oppmerksomheita hans på meg, men han var tydelig stressa. I mi vurdering hadde noko skremt han, som gjorde at han sprang avgårde. For han var ikkje lykkelig ute på tur vertfall.

Etter litt fikk eg roa han sopass at han jogga sakte rundt der eg satt i grøfta, Jørgen stod med bilen langs veien, og det gjorde at bilar kjørte sakte og forsiktig rundt. So eg lokka, med godbitar, finaste stemma eg klarte å lage, og dempande signal for å få han rolig nok til at eg fikk tak i han. Det tok eit par minutt, men eg klarte å få han nesten inn til meg, so skvatt han av bilen, so Jørgen bestemte seg for å kjøre vekk, so ikkje Gaul skulle føle bilen var påtrengande. Her trur eg problemet skjedde. Bilane såg Jørgen kjøre vekk, og gikk nok ut i frå at eg hadde fått tak i Gaul. Eg satt vell 2 meter unda veien, og prøvde å halde Gaul ut mot grøfta. Men i det ein bil kjørte forbi, jogga Gaul ei ny runde rundt meg, akuratt for longt vekke til at eg kunne nå tak i han, og mot veien.

Heldigvis sprang ikkje han lenger, han hadde begyndt å roe seg, so han gikk relativt sakte ut i veien. Frontlykta traff han rett i skallen. I høg fart.

Eg huskar lukta, av blod, metall, asfalt, snøv, avføring. Lyden når han traff. Og lyden av Gaul sine skrik. Eg blir kvalm berre av å skrive det no.

Aller helst ville eg berre legge meg ned, der og då, og grine. Eg ville ikkje sjå på Gaul, eg ville ikkje snakke med mannen i bilen, eg ville ikkje ta han  med til vetrinær, eg ville ikkje reise heim uten han…

Gaul rulla rundt i grøfta, eg gikk bort, og tenkte No bit han meg, men faen heller. Eg tok tak i han, og haldt han i ro. Eg snakka fint til han, prøvde å hørest beroligande ut, men eg fikk sovidt puste.

So stod vi der, eg satt og klappa han, han grein. Det rant blod frå auge hans, nese og panna. Det var masse blod. Men han satt oppe i vertfall, eg tenkte det må være bra. Det føltest som vi satt der i 20minutt før Jørgen kom med bilen, i ettertid innser eg at det var nok sekund.

Mannen som kjørte på han var relativt ødelagt sjølv. Han kom bort for å snakke, eg klarte ikkje snakke. Eg gav tlf nr mitt til mannen, og sa om og om igjen til Jørgen, Få Gaul i bilen, få Gaul i bilen. Eg trudde han kom til å dø lenge før vi kom fram til vetrinæren.

Vi fikk han med oss heim ❤

Gaul hadde veldig vondt, men virka normal mentalt, so normal han kan vere etter å ha blitt påkjørt. Og ingen problem med motorikken. Eit par sting, godt rensa sår, og brusk, hjernescan, og undersøkelse av so og sei alt. Han fikk sterke smertestillande, og beskjed om å kvile, og komme igjen dagen etter for ny vurdering. Han sov, og låg for det meste heilt stille det fyrste døgnet. Dei sa det såg veldig positivt ut på ny vurdering, og vi fikk med oss antibiotika og meir smertestillande. Fred. Ro. Smerte. Det var dei neste par dagane.

På dag fire begyndte vi å sjå tegn på bedring. Han var meir oppmerksom, litt nyskjerrig på kva vi dreiv med, men fortsatt mest opptatt med å sove. Vi kjem til å bruke litt tid på å få han til å føle seg heilt heime igjen. For at vi har tvinga han til stelling av sår, har han ikkje sett pris på. Men i han har endelig søkt kontakt med oss igjen. Ikkje ofte, og ikkje masse. Men litt, og litt, er faktisk masse no ❤

Gaul blir nok bra igjen før vi veit ordet av det. Han er sterk. Og ufattelig fin, både inni og utanpå. ❤

So er det den menneskelige delen av kaoset. Eg. Eg har angst, det veit dei fleste. Det ikkje alle veit er at eg har generel angst, eg har litt angst for nesten alt i heile verden. Ein kan vell kalle meg ganske paranoid. Eg har og store angst problem til tider, men i kvardagen er det litt livredd for at alt som kan gå gale, skal gå gale. Alltid. Eg trur vi skal kræsje kvar gong vi sett oss i bilen. Eg trur forloveden min er dø kvar gong han er vekke. Om han er vekke når det er avtalt og, ting kan no skje. Dyra mine kjem til å drepe kvarandre for ein eller anna magisk grunn om eg ikkje ser på dei. Alle fly eg går på kjem til å styrte. Alle middager eg lagar kjem til å vere eit eller anna sjukt gale med ein ingrediens so folk dør.

Dette er ofte min kvardag. Til vanelig, er dette berre ei lita stemme bakerst i hjerna, som seier heilt lavt av og til at sånt kjem til å skje. Andre dagar er det nokon som ropar om og om igjen, NO DØR DU NO DØR DU NO DØR DU.
Eg har utvikla ein måte å takle det på, å det er å vere komfortabel med at eg kan faktisk dø, men det er greit. Er det mi tid, so er det mi tid.

Problemet et at eg ikkje er der med familie, vennar, og dyra mine. Ikkje litt ein gong. Kvar dag sidan ulykka har Sobril vert min beste venn. Eg kan sitte å sjå ein film, og pluttselig høyrer eg den lisje surklelyden i pusten til Gaul, og eg blir kvalm, og får skjelvningar, og opplever det heile igjen. Eg slit med å vere tilstede, fordi eg vil ikkje, eg vil tilbake til før det skjedde.

Men det kan ikkje eg. Eg må hjelpe Gaul igjennom dette. Vi skal få til. Han skal bli heilt bra igjen, og han skal bli modig og nyskjerrig igjen. Og eg skal slutte å ville grine kvar gong eg ser på han.

Alle tinga eg kunne gjort, eg kunne hoppa mot bilen, eg kunne kasta meg etter Gaul, eg skulle aldri ha sluppe han i skogen, eg svikta han. Eg er den som skal halde dyra mine trygge. Trygge og glade. Eg fikk ikkje det til. Det er noko eg må lære meg og takle. Og eg får jobbe enda hardare får å passe på dei framover.

Ditte skal vi klare Gaul. Du blir frisk igjen. Eg blir frisk igjen. Vi er dei sterkaste i heile verden. Og vi skal lett fullføre turen vår i Mai. Eg og du

/Maria

Bipolar Ekspedisjonens turregler

For at vi skal klare å forholde oss til hverandre en hel måned uten å bli uvenner eller dø av angst der ute i villmarken, har vi bestemt oss for å ha noen regler.

1. Vi skal ALDRI ta en avgjørelse på tom mage. SPIS!
2. Det er lov å være i dritthumør, men ikke drittsekk.
3. Ikke anta hva den andre personen mener…
4. Spør pent om turpartneren har tatt medisinene sine
5. Veronika skal ikke leke med kniv uten tilsyn
6. Maria får ikke lov til å klatre i/på ting uten å rådføre seg
7. Ingen krangling!

Hundene også må forholde seg til regler

1. Klara for ikke lov å erte Gaul
2. Gaul får ikke lov til å stikke av midt på natta så Maria må stå opp
3. Ingen tissing på teltduken!
4. INGEN LØPETID!

/Maria og Veronika

Gul sløyfe, vet du kva det betyr?

Alle som fylg oss, både her og på andre sosiale medier, veit godt at hund er veldig viktig i liva våre. Vi vil skrive litt om hund i bånd og å hilse på fremmede hundar. Både for deg, ungane dine og hunden din.

Vi har begge studert hundens kroppsspråk i forskjellige grader. Det er vår plikt som hundeeigarar å passe på at våre dyr er trygge. Spesielt ute i den store skumle verden.

Om vår hund er i bånd og det kjem ein laus hund springande, må vi gjere vårt beste på å halden den lause hunden unda vår eigen. Ein hund i bånd går automatisk i forsvarmodus sidan dei er tvinga til å bli i området båndet rekk i og den andre hunden er laus, har den andre hunden overtaket. Dette har ingenting med kva størrelse hunden er, rase, eller om den er snild og grei ellers. Dette er ein urettferdig posisjon og sette hunden sin i ettersom det er fysisk umulig for hunden å trekke seg unda om det er ekkelt.

Dei aller fleste slepp hunden sin av bånd av og til, og det burde du absolutt fortsette med, men gjer det på ein oversiktelig plass. Der du veit du kan stoppe hunden din i god tid om det kjem mennesker eller dyr.

Der har komt ei ny trend der folk som av ein eller annan grunn har hund som ikkje skal hilse har ei gul sløyfe på båndet sitt. Dette kan bety løpetid, smittsom sjukdom, aggressiv, redd, arbeidshund og masse meir. Ein eller annan grunn er der for at denne hunden ikkje skal hilse på mennesker eller dyr. Og den sløyfa er det viktig og respektere.

 

 

Det er viktig å spørre før du hilsar eller før du let hunden din eller ungen din hilse på andre dyr. Å bryte denne regelen kan føre til skader, både på deg og dine, og at ein fin hund blir avliva fordi nokon gløymte å spørre om det var greit å klappe hunden.

Ein hund som bit er ikkje ein «aggressiv» hund. Ein hund som bit kan ha vært livredd og trudd du kom til å skade/drepe den. Den kan ha smerter i kroppen som du gjorde verre når du klappa på. Den kan være veldig skvetten og blitt skremt menst du tok på han, og dermed tru du er farlig. Der er uendelig mange grunnar til at hundar kan bite eller oppføre seg som folk tolkar «aggressivt». Men det er uhyre skjeldan dette er på grunn av at han er ein generelt sint hund.

TIPS TIL Å HILSE PÅ HUND

Når du skal hilse på ein hund du ikkje kjenner (etter å ha spurt eigar!):

• Sett deg ned på huk, med sida vendt mot hunden
• La hunden ta kontakt med deg
• Bruk rolig stemme og sakte bevegelsar
• Klapp gjerne på brystet og sida, ikkje over hunden og på haudet (då dette kan følast truande)
• Om hunden trekk seg unda, respekter dens grenser!
• Sjå etter stress signal som unødig pesing, flakkande blikk eller halen mellom beina

Missforståelsar drep monge fine hundar.

/Maria og Veronika

Alaska Husky

Vi tenkte ta for oss og fortelle litt om hundene som skal få være med på tur. Begge hundene som skal være med er av typen Alaska Husky/Alaskan Husky. Alaska huskyen er ikke en en godkjent rase, men er en såkalt hundetype, en blandingshund. PS: Dette er vår oppfatning av AH, og ingen fasit.

AH er en mellomstor hund av polartype. Navnet sier vel mye, men hundetypen stammer fra Alaska og nordlig Canada. Blandingen er ikke tilfeldig, men bevisst med tanke på å skape den perfekte trekkhunden. Opprinnelig krysning av inuitthunder, men den moderne AH er krysning av Sibirsk Husky, Fuglehund og Mynder (antagelig pointer, vorsteh og greyhound). I motsetning til andre «blandingshunder» er AH så og si…. ferdig blandet. Linjer og avl er veldig viktig, og stamtavler blir holdt.

Avl har fokus på arbeidslyst, fysikk og matlyst. Utseende er uviktig. Det finnes ingen rasestandar på AH, så de kommer i mange forskjellige typer. Vekt, pels, størrelse og former varierer veldig. Selv har jeg et par på 30 kg, og noen helt nede i underkant av 20 kg. Noen har bedre pels enn andre. Til og med fasongen på ørene varierer.

Det er ingen tvil om at AH er en brukshund og trives med hardt arbeid og trenger mye mosjon. De er selvsagt regjerende innen hundekjøring, men er også flotte kløv-, tur- og familiehunder.

Tenk deg…. Disse hundene kan trenes til å løpe 1600 km på under 10 døgn!

Marias bruk:

Marias har en avdanka trekkhund som heter Gaul. Han trivdes ikke med å være trekkhund lengre, og fikk da flytte inn hos Maria som turhund. Han er kullbror av Beauty og Trysil som bor hos Veronika! Som turhund lever han de glade dager med gjengen på Svene, med gåturer med kløv i fjell og skog. Sparkesykkel og spark er også en morsom aktivitet. Han bor inne, men er mye ute i hundegård sammen med Ovtcharkaen Sabè.

Veronikas bruk:

Veronikas AH bor ute hele året, og de trives svært dårlig med å bo inne. De læres opp til å «takle» det å være inne ved eventuelle skader og andre situasjoner da det er nødvendig.

Akkurat nå bor det syv AH i kennelen. Vi er godt i gang med høsttrening på barmark og gleder oss til sledesesongen, selvom det ikke er noen konkrete planer om løp denne sesongen. Spannet er i teorien et turspann, men kan hende det blir noen løp i fremtiden.

Barmarkstreningen foregår stort sett på skogsbilveier her i bygda. Vi starter sesongen med korte turer på ca 6 km, og øker ettersom formen blir bedre. Nå er vi godt i gang og har «sanket» en del mil. Målet er i å ha 3-4 treninger i uken denne høsten. Det har kommet litt snø, men ikke nok til å ta frem sleden enda… så vi får se når det dukker opp!

Ellers har vi slipp i løpegården vår, og enkeltturerer med kløv, overnattingsturer, kickbike, snørekjøring og annet moro.

Om du lurer på mere ang. AH eller vår erfaring, tips og råd. Send gjerne en e-post til bipolarekspedisjonen@outlook.com eller legg igjen en kommentar!

/Veronika og Maria

Grunnkurs overstått

I helgen har jeg, altså Veronika, vært på Grunnkurs i hundemassasje ved Nordisk Hundemassasjeskole på Nes i Hedmark. Det har vært en lærerik og veldig interessant helg, og nå føles det ut som hjernen min skal renne ut av hodet mitt. Det er lenge siden jeg har vært på skolebenken og tatt inn så mye lærdom på så kort tid. HELDIGVIS er dette noe jeg syns er vanvittig interessant og ikke minst viktig.

På sikt ønsker jeg å jobbe som hundemassør og fysio/rehabliteringsterapeut, men det er ingen tvil om at dette er et utrolig vertøy når det kommer til sledehundene og jakthundene jeg har. Utdannelsen Nordisk hundemassasjeskole tilbyr strekker seg over ca 1,5 år og inneholder Grunnkurs og 12 moduler. Jeg anbefaler ihvertfall ALLE å ta Grunnkurs i hundemassasje. Du vil garantert se hunden din på en annen måte. Grunnkurs og Modul 1 er anbefalt for de som ønsker å bruke på egne hunder.

Man får en grunnleggende innføring i hunden anatomi og fysiologi, hvordan massasje påvirker hunden både fysisk og mentalt, stress- og antistresshormonenes påvirkning på kroppen, sirkulasjonssystemet, muskellære, full massasjebehandling og mye mere.

Jeg hadde med meg Klara som partner på kurset. Hun har aldri vært med på noe lignende før, men klarte seg kjempebra! Det var noe ubehagelig å bli styrt og håndtert i en så stresset situasjon (les inne), men hun var så og si rolig under hele kurset. Jeg hadde meg et tøybur som hun lå i under pulten og sov. (På bildet over er også Ivrig 15 år og gått Iditarod flere ganger, som var med Lone på kurs).

Akkurat nå føles det ut som hjernen skal eksplodere. En ting er sikkert, jeg må lære å lære igjen. Jeg har lært ekstremt mye, og det har bare akkurat begynt. Nå bli det en tid med mye hardt arbeid og ikke minst øve meg på mine og andres hunder. Neste del, altså Modul 1 er i februar!

Alt i alt har jeg hatt en utfordrende, men ikke minst en veldig bra helg. Blitt kjent med hyggelige folk og ikke minst Carmen, som er en vanvittig god og hyggelig lærer. Klara er hunden jeg skal ha med på langturen, og derfor ble hun valgt til å være min partner på skolen. Vi begge har lært mye nytt denne helgen og helt klart blitt et enda bedre team!

/Veronika og Klara

Hund på tur med sin kløv

Som dere sikkert har fått med dere, så skal hundene bære kløv og egen mat på tur. Det sies at en godt trent, frisk og rask hund kan bære opp til halvparten av sin egen vekt på lette turer. Selv trener vi mot at hunden skal bære 1/3 av sin egen kroppsvekt.

Selvsagt vil vekten lette mere utover turen mellom depot, da «vekten» er jo mat, som igjen blir spist. For Wicket sin del, som ikke veier mere enn 5 kg, blir kløv mest for å «jobbe» han også selvom han kanskje ikke er en typisk «kløvhund». Viking/Klara (usikkert hvilken det blir til turen, luksus med mange hunder) er spreke aktive trekkhunder, som kommer til å ha mange mil under labbene etter en sledesesong før langturen og vil være i toppform skal kunne bære da 8kg/7kg kløv.

Veronika og hundene bruker per dags dato kløv fra Kennel (feks Lars Monsen brukte den på Nordkalotten 365). Veldig fornøyd med kløven mtp. pris og funksjon. Har kun erfaring med å bruke den på Alaska Husky, og den passer ihvertfall huskyens anatomi godt.

Kennel kløv

Maria bruker Togo-kløven fra Seleverkstedet, da denne er vanvittig god og ikke minst er å få tak i til mindre hunderaser. Den er dyrere enn kløven fra Kennel, men verdt pengene.

Foto: Lånt av http://www.seleverkstedet.no

Det viktige er at hunden er ferdig utvokst før den får på seg kløven med vekt. I starten burde man kun ha på kløven, og eventuelt fylle den med avispapir eller plastposer for å få litt volum og hunden kan vende seg til å plutselig være dobbelt så bred. Så øker man gradvis vekten ettersom hunden blir vandt med kløv og kommer i form. Dette er vanvittig god trening både for arbeidshunder og sofahunder. Mange hunder også får en helt annen holdning når de må «arbeide» litt på tur, ikke bare dasse rundt og tisse på hver eneste pinne i nabolaget. Prøv da vel!

Så husk:

1. Hunden må være frisk
2. Tren gradvis opp hunden til å bære kløv
3. Pakk vekten riktig og lik vekt på begge sider
4. Kløven skal passe godt
5. Det skal være moro og hunden skal trives!

I teorien kan alle hunder bære kløv, men enkelte raser egner seg bedre enn andre. Du kjenner din hund best. Et lite tips: Pass godt på potene! Ha gjerne med potesokker og potesalve.

God tur!

/Maria og Veronika