Depresjon

Depresjon er noe vi begge er plaget av. Det kan variere veldig i lengde, men også i grad. De fleste mennesker opplever en eller flere depresjon iløpet av livet. 20-30% sier Google. Å være deprimert er ikke å være litt «deppa» eller nedfor. Alle opplever tyngre dager. 

Det er så mange forskjellige symptomer på depresjon. Nedstemthet, tiltaksløshet, mangel på energi og gjennomføringsevne, søvnløshet, man sover unormalt mye, unormalt stor matlyst eller helt omvendt, at man har ingen matlyst. Suicidale tanker kan oppstå. Konsentrasjonsvansker, skyldfølelse, selvtillit. 

Når man står i det, og ikke føler glede over noen ting lengre, blir det tøft og det er vanskelig se noen utvei. Bare det å ha motivasjon nok til å klare stå opp er en krig. 

Noe folk ofte sier er «du burde prøve å tenke positivt» eller ting som «se på alt det fine du har i livet ditt», men dette er ikke noe å «bare gjøre» . Når du er så nede at du ikke husker sist du spiste, og alt rundt deg er utydelig og svarthvitt. Hele verden beveger seg mens du er innesperret i en boble av nedstemthet. Når det første du tenker når du våkner er en sarkastisk «Flott.. Jeg våknet i dag også». Det er en forstyrrelse i hjernen. Ikke noe man velger selv.

Man prøver å huske hvorfor man skal leve. Fortsette å kjempe. Spise. Puste. Sove. Være. 

Ofte blir mann dårligere av mangel på forståelse. Man rakker ned på seg selv når folk bagatelliserer med «hjelpende» kommentarer som «fokuser på det positive» eller «gå deg en tur». Det hadde jo ikke vært et så stort problem for mange om det var så lett. 

Det er veldig tungt for de nærmeste også. Å se en person man er glad i bli «borte» foran de. Prøve å hjelpe, si de rette tingene og gjøre oppmuntrende ting, men ingen hell. Noen kan gjerne ble dratt litt med ned eller at de rett og slett blir redd for å si/gjøre noe feil, og trekker seg unna. Pårørende kan også kontakte helsevesenet for å spørre om råd! 

Vi er begge medisinert med såkalte «lykkepiller», altså antidepressiva. Fortsatt kommer depresjonen, men den ville trolig vært verre uten. 

Mange ser på folk som går hjemme pga psykiske problemer som «late» eller at de har «ferie» hele tiden. Kan jo gjøre hva de vil. Tilfellet er at vi kjemper en krig inne i vårt eget hodet hver dag og prøver overleve. Krig er ikke ferie. Hadde det vært å «bare gjøre» hadde det vært gjort. Ingen ønsker å ha det så jævlig. 

/Maria og Veronika