Dag 5

Nå ligger jeg i teltet på verdens tristeste leirplass. Bakgrunnslydene er en kombinasjon av fuglesang og biltrafikk. Det ble slik nå siden Maria måtte plukkes opp. 
Jeg er egentlig ganske nedfor kjenner jeg. At vi gikk fra å være supermotiverte på verdens herligste tur, til at Gaul måtte gå, så til at Maria måtte bryte. Nå er det bare Yukon og meg igjen. 

Iløpet av turen har jeg synger glade teite barnesanger til å hyle «aaaaaall by myseeeelf, doooon’t wanna be aaaaal byyyy myself ANYMORE». 

Ellers har dagen vært fin for min del. Formen har vært fint, litt lite søvn pga jeg frøys en del, men det gikk fint. Knea hyler litt i nedoverbakker, men det er et luksusproblem. 

Jeg har blitt rå på å reparere turutstyr på disse fem dagene da jeg allerede har vært igjennom liggeunderlag, telt og ullundertøy. 

Liggeunderlaget har fått kult laken av fjellduken for å beskyttes mot mere av Yukons påfunn. 

Yukon er en fantastisk hund å ha med på tur. Han elsker kløven og hopper av glede når han ser den skal på. Ellers har han vokst utrolig mye bare på disse fem dagene. Vi har fått utrolig god kommunikasjon som vil lønne seg når trekksesongen er igang igjen og han skal være lederhund. 

Jeg var så heldig å få trøstegave av kjæresten til Maria siden han hentet henne. Mmmmmburger og frappe! Opptur! 

Nå er det kvelden på meg. Sliten fysisk og psykisk. Grine meg i søvn. Hehe neida. Joda. 

Hvil i fred Vegard. 

/Veronika og Yukon