Angst for å mislykkes

Det er faktisk 10 år siden jeg sluttet på skolen uten å fullføre noe som helst. På videregående sluttet jeg hele to ganger. Jeg har sett på venner og bekjente ta fagbrev, bachelor, mastergrad og mange fancy utdannelser. Selv aner jeg ikke hva de forskjellige gradene gir av arbeid i ettertid. For å si det rett ut har jeg følt meg dum og utenfor. Da mine gjevnaldrende begynte med videre utdannelse, kjempet jeg en krig innvendig for å overleve. Opp til jeg begynte i behandling ved DPS (distriktpsykriatrisk senter) hadde jeg ingen drømmer, ingen ambisjoner eller ønsker om fremtiden. Jeg bare var. Hva var vel vitsen i å slite med å bli noe, om man skulle dø snart uansett?

Nå har jeg kommet til et punkt i livet jeg ikke er «frisk nok» til å være i jobb, men ønsker en fremtid med utsikt for jobb og begynne jobbe mot dette. Jeg har starter jeg på deltidsstudie ved Nordisk Hundemassasjeskole, med ønske om å en dag bli autorisert hundemassør og fysio/rehabliteringsterapeut. Drømmen (det er rart og uvant å bruke det ordet) er å kunne kombinere det med friluftsliv og hundekjøring på deltid. Kanskje til og med gjøre noe for ungdom som har det vanskelig?

Etter første kursdag ved Nordisk Hundemassasjeskole lå jeg i fosterstilling og gråt. Det føltes helt håpløst at jeg noen gang skulle klare å få til dette. Alle andre var så flinke, syns jeg. Hvordan i hule helvete skal JEG klare å holde følge? Jeg som aldri har fullført noe som helst. Men så kom jeg meg igjennom dag to og så dag tre…og på dag tre spurte læreren oss på slutten av dagen «Hvem vet at de skal delta videre på kurset? Da noterer jeg dere med en gang». Ut av ingensteder hoppet armen min opp, jeg skulle da være med videre.

Annenhver dag har jeg angst for at jeg ikke skal få til dette. Livet. Å skuffe alle rundt meg som har troen på meg. Sløse med pengene jeg får i støtte fra NAV. Om jeg feiler denne gangen også… hva da? Skal jeg bare legge med ned og vente på å bli snødd bort? Angsten for å mislykkes er så vanvittig stor. Angst for å være for dum og svak.

Det er veldig slitsomt å ha en indre krig man må kjempe hver eneste dag. Det vipper mellom å gi opp seg selv helt, og det å kjempe videre og overleve. Heldigvis gjennom livet har den delen som kjemper videre vært litt større, og den vokser seg større for hver dag som går. Alt jeg ønsker meg er en så nærmest normal og stabil hverdag som mulig.

(Note to self: les dette høyt for deg selv i dårlige stunder)

Jeg, Veronika, en ressurssterk og smart jente, og skal klare det her på en eller annen måte. Vi alle har et forskjellig utgangspunkt i livet som påvirker feks. skolegang og arbeid. Med mitt utgangspunkt har ting tatt litt lengre tid. Nå tar jeg meg tid til å rydde opp, finne ut av ting og mestre livet så godt som mulig. Jeg gir ikke opp helt enda.

/Veronika