Jeg skal ALDRI ut døren igjen

Mareritt. Igjen. Jeg våkner opp med angst, uro og svetten renner. Kroppen er i panikkmodus og vet enda ikke at jeg har våknet. Så blir jeg oppdaget, de to lodne skapningene ved navn Dio og Jett angriper meg med sine våte tunger og logrende haler. Æsj tenker du, men dette er det som skal til for kroppen min å forstå jeg er i 2016, her og nå, i huset mitt på småbruket.

Etter en natt med mareritt er jeg sliten. Vondt i kroppen. Vondt i hodet. Jeg ser på klokken, 08.25, og blir liggende. Automatiske negative tanker kommer med en gang krypende. Den indre uroen bygger seg opp. Plutselig kan jeg huske en samtale jeg hadde med naboen for en uke siden. Herregud, så teit jeg oppførte meg. Tenk hva hun syns om meg nå! hun syns sikkert jeg er ubrukelig og dum, og har sikkert rett i det. Jeg må slutte å tro jeg er mere enn jeg virkelig er. Jeg skal ALDRI gå ut døren igjen!

Jeg blir liggende under den digre dobbeldynen, gjemme meg for verden. Plutselig begynner Dio å bjeffe, som han gjør når noen kommer kjørende eller gående opp innkjørslen. Panikkangst. Hvem er det som kommer? Jeg orker ikke. Jeg vil ikke at noen skal se meg sånn. Hva om det er noen som faktisk kommer for å ta meg? Hjertebank. Pustevansker. Indre uro. Dio stopper å bjeffe. Falsk alarm, men nå er jeg bare enda mere sliten. Kroppen roer seg sakte men sikkert og jeg sovner.

Etter en time våkner jeg igjen. BIPOLAR EKSPEDISJONEN, herregud, hvem faen tror jeg at jeg er. Alle menneskene som heier på meg, og jeg får det helt sikkert ikke til en gang. Tenk om jeg snubler i en stein allerede på dag 2 og brekker beinet. «Unnskyld alle sammen, jeg klarer ikke gå på beina mine, så prosjektet er avlyst». En ting å dra på langtur, men JEG, med sosialfobi, deler med hele verden at jeg skal på tur. No pressure at all.

Tomhet. Jeg er så sliten. Den indre krigen som pågår inne i hodet mitt sliter meg helt ut. Hvorfor kan ikke tankene bare la meg være i fred? Den forbanna angsten. Jeg er lei.

Teksten ble skrevet mens angsten herjet. Det er ekte. Nå sitter jeg kjøkkenbordet med en kopp kakao. Jeg kom meg til slutt ut av sengen, for hundene trengte meg. Dio og Jett måtte ut, trekkhundene trengte kjøttsuppen sin så de er klare for trening i kveld, hundegården måtte møkkes. Plutselig sto jeg der, dagen kom i gang, verden gikk ikke under denne gangen heller. For meg er det utrolig viktig og helsefremmende å ha hundene å ta vare på. Uansett hvor dårlig form jeg er, MÅ jeg ta vare på de. Og guess what? Dagen blir faktisk bedre etter jeg har tilbragt tid med de. Det er umulig å ikke smile eller le, helt umulig, når du har 9 logrende haler som møter deg.

Heldigvis jo lengre jeg kommer, jo mindre dårlige dager har jeg. Marerittene er sjeldnere, panikkangstanfall kommer sjeldent og svakere enn før, den sosiale fobien er ikke like ekstrem og deperesjonene er kortere og mildere. Mye av æren gir jeg til hundene, miljøet, småbruket, helsesystemet som har hjulpet meg, men til syvende og sist har jeg gjort en forbanna god jobb selv.

Jeg skal ut døren igjen.

/Veronika